Scene

Rører ved geniet Ibsen

Vi tolker Ibsen for likt, mener regissør Marit Moum Aune, som i likhet med regissør Victoria Meirik, er klar for å sette opp 
«Gjengangere», kjent som Ibsens mest kontroversielle stykke.

- Ibsen begynte å skrive om det samfunnet som er i full blomst nå. Vi ser hvordan kapitalistiske krefter overtar for idealer. Økonomi har en enorm innvirkning i Ibsens stykker. Jeg tror Ibsen er en sterk kommentar til det samfunnet vi lever i nå, sier regissør Victoria Meirik, som mandag er klar for premiere på «Gjengangere» i Nationaltheatrets maler­­sal, med Liv Bernhoft Osa, Sigurd Myhre og Bjørn Skagestad i hovedrollene. Og med blant annet dette stykket starter også Ibsen-festivalen, som på flere scener gir ulike tolkninger av Ibsen-stykker gjennom hele september.

Går i arv

- Det er interessant at du vektlegger det politiske så sterkt. Det har kanskje ikke vært gjort så mye i de oppsetningene vi har sett den siste tida, sier regissør Marit Moum Aune, som elleve dager etter, 19. september, skal vise fram sin versjon av «Gjengangere», her kalt «Ghosts - Ibsens Gengangere», på hovedscenen på Den Norske Opera & Ballett. Her har hun sammen med koreograf Cina Espejord gjort stykket til en ballett, med nyskrevet musikk av Nils Petter Molvær.

Stykket, som ble utgitt i 1881, beskrives av mange som et av Ibsens mest kontroversielle. Enkefru Alving vil hedre sin avdøde mann med å bygge et barnehjem, men verken ekteskapet eller familielivet til herr og fru Alving har vært særlig godt. Sønnen Osvald kommer hjem fra Paris, og fru Alving blir anklaget for å ha sviktet sin sønn, som er blitt syk av det som skal være medfødt syfilis, trolig arvet av faren.

Det skal vise seg at den avdøde herr Alving har hatt et utsvevende liv ved siden av ekteskapet, og han er blant annet far til tjenestepiken i huset, Regine. Imens skal fru Alving ha forsøkt å bryte ut av ekteskapet, men ble overtalt av Pastor Manders, han hun egentlig elsket, om å bli. De ibsenske temaene borgerskapets umoral og livsløgnen står sterkt i stykket. Og foreldrenes skavanker går i arv, og blir til gjengangere. Det er hardt å være barn i et Ibsen-stykke, mener de to regissørene.

- Jeg tenker at barn symboliserer kjærligheten og framtida. De voksne krenker det som skal vokse, og den krenkelsen skaper gjengangere som forplanter seg i barnet, sier Meirik.

Tolkninger

«Et dukkehjem», «Vildanden», «En folkefiende», «Peer Gynt» og «Fruen fra havet» er blant andre Ibsen-stykker som settes opp i ulike drakter under Ibsen-festivalen.

- Teatret synes så godt i Ibsen. Fortolkningene, regissøren, skuespillerne og språket som blir skapt gjennom Ibsen er egentlig kjernen i festivalen. Jeg vil si at Ibsen-festivalen er mer en teaterfestival enn en Ibsen-festival, sier Meirik.

- Ibsen-stykkene kan tolkes så forskjellig, og man kan ende opp med å sette dem opp ganske anonymt. Derfor må du ta noen valg når du fortolker, sier Aune. Sist hun satt opp «Gjengangere», i 2005 for Riksteatret, ble det debatt om at Aune hadde tolket historien dit hen at det hadde foregått et incestforhold mellom Osvald og hans far.

- Det ble Dagsnytt 18 og rasende debatt. Det morsomme er at jeg nylig leste i en lærebok i norsk at en vanlig tolkning er at det faktisk var et incestforhold, sier hun.

- Ligner på mye

Ibsen-festivalen tilbyr 25 ulike produksjoner, og de to regissørene vil neppe få tid til å få med seg alle andres produksjoner. Kritikere har hevdet at det er voldsomt å ha en så omfattende Ibsen-festival så ofte som annethvert år.

- Det er morsomt med Ibsen-festivalen hvordan vi gjerne ser klare trekk fra de ulike tolkningene i videre produksjoner også. Det er tydelig at vi blir inspirert av hverandre. Men det er viktig at vi setter opp forskjellig, og jeg synes nok at vi ligner for mye på hverandre og at det er for mange gjentakelser, sier Aune.

Nå har Aune valgt at danserne i Nasjonalballetten, som hun ikke kan få rost nok, skal spille med sterk lidenskap.

- Vårt prosjekt er totalt uten ironi. Det har vært så mye dekonstruering av tekst og nærmest en blyghet mot å utlevere seg selv. Det er ikke radikalt lenger å distansere seg. Jeg ser når jeg er i utlandet nå, at det som kommer er lidenskap og emosjoner, sier hun.

En av utfordringene, forteller de, er at både skuespillere og regissører forelsker seg så veldig i materialet til Ibsen. Det kan være vanskelig å stille kritiske spørsmål.

- Det er så voldsomt godt skrevet. Jeg føler at jeg rører borti geniet, forteller Aune om arbeidet med stykket.

- Det er veldig interessant hvordan fru Alving får en erkjennelse av hva som har skjedd, men den er veldig boklig, og veldig mental. Hun har ikke forstått emosjonelt hva det innebærer. Der tror jeg det er en kjerne i hvorfor det blir gjengangere, både med tanke på historiske, politiske og familiære hendelser. Ibsen peker på at den emosjonelle bevisstheten er fraværende, sier Meirik.

- Osvald har ikke sjanse til å komme seg ut av mønsteret, for han tar ikke oppgjør med det før han er på dødens rand. Dette ser vi i «Peer Gynt» også. Jeg mener at disse stykkene er en jævlig advarsel fra Ibsen. Karakterene kommer til erkjennelsen for sent, sier Aune.

- Ibsen har et utømt lager i stykkene som gjør at folk tiltrekkes. Han er en ekstremt presis dramatiker, men det ligger noe utømt der som faktisk kan definere oss og identiteten vår som samfunn i dag, sier Meirik.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen