Revolusjonens fanebærere

KUNST

«An Army of Liars: Situasjonistene i Skandinavia»/«This World We Must Leave: En forestilling om revolusjon»

Kunsthall Oslo

25. november – 29. januar

Den revolusjonære opposisjonen har fanget Kunsthall Oslos oppmerksomhet. Med sitt lokale i Barcode-rekken fremstår visningsstedet som et lite ormebol midt blant storkapitalens arkitektoniske kontorslott. Her iscenesetter kunsthallen den ene utstillingen etter den andre som presenterer radikale kunstnere. De ga plass til «Hold stenhårdt fast på greia di» i 2013: Utstillingen med feministisk kunst fra 70- og 80-tallet som innledet bølgen av utstillinger som har omdefinert den moderne kunsthistorien. Etter suksessen med tekstilkunstneren og kommunisten Elisabeth Haarr tidligere i høst byr kunsthallen nå på to visuelt sett rike utstillinger som bringer deg nær ideen om revolusjonen. Utstillingene «An Army of Liars – Situasjonistene i Skandinavia» og «This World We Must Leave – en forestilling om revolusjon» er formet som en labyrint, og det blir også et korrekt bilde på problemene situasjonistene fikk: Revolusjonen er vanskelig å gjennomføre når dens fanebærere er en gruppe individualister som ikke greier å gå i takt og trekker i ulike retninger.

I ettertid fremstår den perifere gruppen i etterkrigstidens mislykkede revolusjonskamp som nettopp det: Et mislykket forsøk som, i likhet med mye annet i den revolusjonære bevegelsen, endte i fraksjonering og splittelse. Situasjonist-bevegelsen i Skandinavia var aktiv fra 1957 til 1972. Den var på mange måter en forløper for den langt mer suksessrike AKP(ml)-bevegelsen. Men situasjonistene var for tidlig ute og traff ikke tidsånden. I følge Kunsthall Oslo besto gruppen av «kunstnere og teoretikere som ønsket å fri samfunnet fra kapitalismens grep gjennom revolusjon» der målet var et kommunistisk utopia. Den Situasjonistiske Internasjonale (SI) ble dannet i 1957 etter sammenslåing av «Lettrist International» og «The International Movement for an Imaginist Bauhaus». Sentrale personer var den franske filosofen og multikunstneren Guy Debord og danske Asger Jorn. Interessant nok siden Munch-museet nå viser utstillingen «Jorn+Munch».

Det hører med til historien at i Munch-museets utstilling om Asger Jorn og Edvard Munch er den politiske siden ved Jorns aktivitet sterkt underkommunisert. Det er ikke like galt med Jorns interesse for historisk, nordisk folkekunst, som det redegjøres for i utstillingen i Munch-museet. Men i Kunsthall Oslo kan du studere fenomenet, i og med at utstillingen viser et utvalg av Jorns og fotografen Gérard Franceschis sort-hvite bilder. De reiste rundt i Norden og tok 25 000 fotografier som skulle danne utgangspunktet for prosjektet «10.000 års nordisk folkekunst».

Asger Jorns sentrale rolle i Situasjonist-bevegelsen speiles i Kunsthall Oslos utstilling. Den er et visuelt overflødighetshorn der de ekspressive maleriene i Jorns stil av flere kunstnere er et sentralt element. For eksempel finner du et kollektivt utført maleri fra SIs femte konferanse i Gøteborg i 1961. Maleriet er ikke spesielt godt utført, men her finner du signaturen til flertallet av de sentrale medlemmene. Bortsett fra Jorn, for han hadde trukket seg fra bevegelsen noen måneder tidligere. Det oppstod tidlig en konflikt mellom dem som mente at kunsten skulle endres gjennom politisk aktivitet, og dem som mente at en fri kunstnerisk utfoldelse ville danne det politiske grunnlaget for et nytt samfunn.

Det siste er jo en besnærende tanke, men den forutsetter jo at kunstnerne er en del av samfunnet og forholder seg til og samhandler med arbeiderklassen og samfunnets undertrykte. Revolusjonsidéen finnes fortsatt blant enkelte kunstnere, men som klasse er kunstnerne svært så mangfoldige. Dessuten må de vel trygt kunne kalles underklasse når kunstneres gjennomsnittsinntekt ligger like over 80.000 kroner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I Norge ble «Gruppe 66» i Bergen en aktiv deltager i bevegelsen. Kunstnergruppen med Elsebet Rahlff og Laurie Grundt i spissen laget en legendarisk utstilling samme år, og de ansees i dag som så viktige at de har fått en permanent utstilling i KODE, kunstmuseet i Bergen. I Kunsthall Oslo er de godt representert med fototapet på veggene og flere skulpturelle elementer som egger fantasien. Dessuten har Elsebet Rahlff levert utstillingens fremste symbolobjekt, den grå versjonen av det norske flagget som henger og vaier mellom finansblokkene i Barcode-rekken. Flagget er en del av en kjempemessig installasjon Rahlff presenterte på Festplassen i Bergen sommeren 2000, der all verdens flagg var fremstilt i sort der hull erstattet fargene som utgjør flaggenes motiv. Det er et prosjekt med klar, politisk tale av internasjonalt format, og det fortjener å bli trukket frem med jevne mellomrom.

Hvor fjernt situasjonistene stod fra vanlige folk illustreres i et vedtak fra 1961-konferansen. De hadde vanskelig for å definere situasjonistisk kunst, så i stedet kom det et forslag om «en veldig enkel regel: å kalle det anti-situasjonistisk.» Gruppen var med andre ord sin egen største fiende. Men det er interessant å se resultatene av det gruppen fikk i stand. De to utstillingene, der sideseksjonen «This World We Must Leave – en forestilling om revolusjon» viser tre nyproduserte filmer og to titteskap med relikvier fra situasjonistbevegelsen, gir et både alvorlig og humørfylt innblikk i en praksis vi fortsatt seiler i kjølvannet til. Det med humoren kommer tydelig til syne i flere aksjoner, blant annet den der situasjonistene serverte hasjkake til Torsten Andrée, lederen for Lunds Konsthall. Det skjedde etter at byens politikere hadde stoppet en utstilling før den ble åpnet. Ett av hovedverkene var Sture Johannessons plakat «The Hash Girl», med hasj-propaganda og en naken kvinne i psykedeliske farger. Den er blitt legendarisk og gjør turen til Kunsthall Oslo til et must.