Annonse
Det er ikke nødevendigvis enkelt å forandre verden når man lever et liv som i IKEA-katalogen, det erfrarer karakterene i «Revolusjon».

Revolusjonen kommer

Kanskje ikke sånn med det samme, men noe er i alle fall på gang på Amfiscenen på Nationaltheatret.

Annonse
Kultur

 

4

TEATER

«Revolusjon»

Av Christian Lollike, Mikkel Bolt Rasmussen og Sigrid Johannesen

Regi: Christian Lollike

Scenograf og kostmyer: Franciska Zahle

Med: Eindride Eidsvold, Ole Johan Skjelbred, Olav Waastad, Mikkel Weum, Are Skare-Zakariassen

Nationaltheatret

Da Tore Vagn Lid satte opp «Kill Them All» om finanskrisen i Hellas på Amfiscenen i 2013, var det lenge siden institusjonsteatrene i Oslo hadde satt opp noe ordentlig engasjert samtidspolitisk teater, om spørsmål som var betente her og nå. Nå har det gått fire år, og det siste året har det vært stadig mer politisk teater å se. Krisetilstanden som en gang føltes fjern og lokal, føles nå som en hel verdenstilstand. Og det er ikke lenger bare en krise, nei, det er mange av dem. Det er klimakrise forbruks- og flyktningkrise, økonomiske kriser og politiske kriser. Det er så mange at skal vi tro den danske regissøren Christian Lollike, trenger vi en revolusjon.

Det er kanskje ikke så uklokt tenkt, men hvordan starter man en revolusjon, egentlig? Og hvem skal starte den hvor? Se, det lurer de så veldig på, de fire karakterene (Trine Wiggen, Olav Waastad, Eindride Eidsvold og Ole Skjelbred) som i slow motion haler seg gjennom et slags dagligliv, klippet direkte ut av IKEA-katalogen, på Amfiscenen på Nationaltheatret.

Jeg skulle så gjerne sagt at dette er teater som river, at sånn skal det gjøres, og dette blir det revolusjon av. For jeg liker prosjektet, jeg ser nødvendigheten av det og jeg liker måten det er utført på på scenen. Rommet er innredet som et hjørne av IKEA, og karakterene ser litt ut som Barbiedukker, retusjerte og kunstige, som når vi legger filter på mobilbildene våre. Og gjennom deres morsomme, filosofiske slow motion-samtaler oppleves de egentlig som noen skrudde varianter av oss nordmenn med fly- og shoppingvaner, kombinert et ønske om å gjøre noe for verden. Etter en klargjøring av tingenes tilstand vurderes mulighetene for ulike revolusjoner; en barnerevolusjon (når barna har kommet hjem fra sitt digitale eksil), grønn terrorisme, bytteøkonomi og globale stater med tilknytning til store selskaper som Google, Apple – og IKEA så klart. Oppfinnsomheten er upåklagelig, og ønsket om en ny verden virker oppriktig nok. Men hvordan får vi plass til en ny verden når den gamle allerede er full av seg selv?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om jeg liker både innpakningen, utførelsen og oppfinnsomheten i denne forestillingen, sitter jeg allikevel med samme følelsen som etter at jeg har lest en avis eller sett nyheter på TV. Det er informativt, det gir et fint helhetsbilde av en verdenssituasjon og det minner meg om at vi alle har en plass i dette utsatte systemet som vi kaller verden. Refleksjon og engasjement for den globale krisen og de private krisene som vi alle rammes av, settes opp mot hverandre på en fin og annerledes måte, og selvsagt er dette mye morsommere enn Dagsrevyen. Men jeg er fortsatt bare en betrakter, og teatret som institusjon er jo heller ikke revolusjonært. Det er jo et arbeidssted for skuespillerne, og gløden og den kollektive viljen til å gjøre store endringer blir mer en fantasi enn en oppfordring.

IKEA-reklamen på t-banen får en ekstra dimensjon på vei hjem fra denne forestillingen, men revolusjonen kommer nok ikke riktig ennå.

Annonse