Annonse
Fortellingene i «Inkognito» knyttes sammen av at de handler om den menneskelige hjernen.

Rent, rørende og litt fattig teater

Hjernen er stjernen i «Inkognito» på Det Norske Teatret. Men helt glitrende er forestillingen likevel ikke.

Annonse
Kultur

 

TEATER

«Inkognito»

Av Nick Payne

Regi: Peer Perez Øian

Med: Ola G. Furuseth, Morten Svartveit, Kaia Varjord, Ellen Birgitte Winther

Det Norske Teatret

Den menneskelige hjernen har de siste årene fått stadig mer oppmerksomhet både i kunstnerisk og vitenskapelig sammenheng. Vår fascinasjon for hjernen henger kanskje sammen med vårt økte fokus på individet, og psykologien alene er ikke lenger nok til å svare på mange av gåtene omring det å være menneske. Inkognito er et teaterstykke som stiller seg i rekken av kunstneriske uttrykk der hjernen er stjernen.

 

Stykket består av tre tilsynelatende løsrevne fortellinger: Patologen Thomas Harvey (Ola G. Furuseth) kutter på 1950-tallet opp den avdøde Einsteins hjerne for å undersøke hvorfor det naturvitenskapelige geniet var nettopp et geni. På omtrent samme tid hjerneopereres britiske Henry Maison (Morten Svartveit) mot epilepsi med det utfall at minnet hans begynner å svikte grundig.

Nevropsykologen Martha Murphy (Ellen Birgitte Winther) er på sin side en britisk kvinne av i dag med alle de profesjonelle og private utfordringer som måtte ramme en karrierekvinne. Alle tre fortellingene knyttes sammen av at de handler om den menneskelige hjernen – og kanskje mest hvordan den fungerer eller ikke fungerer når det kommer til kort- og langtidsminne. Dette skaper denne oppsetningen veldig fine, rørende fortellinger om, som først og fremst skuespillerne løser på glitrende vis.

Morten Svartveit og Ola G. Furuseths portretter av henholdsvis Henry Maison og Thomas Harvey er blant de beste rolletolkningene jeg har sett i høst. De klarer begge å skape detaljerte og nyanserte karakterer som vi følger fra 1950-tallet til i dag, hvor de aldrende utgavene nærmest blir en slags ekstrakt av hvem de har vært som yngre.

Mimikk og kroppsspråk er imponerende hos både Svartveit og Furuseth – det er en fryd å se på. Også Ellen Birgitte Winther og Kaia Varjord bidrar med mange fine karakterer i forestillingen. At fire skuespillere veksler mellom til sammen 21 roller som alle overbeviser, er en opplevelse i seg selv.

Regissør Peer Perez Øian har skapt enkle, men effektfulle arrangementer som får de mange skiftene mellom scener og karakterer til å gli smidig. Det er rent – men det er også litt fattig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jeg ser for meg at Nick Paynes tekst kanskje hadde gjort seg bedre i en større produksjon. For stykket er både en tekst som ber om innlevelse og medfølelse – og det finner vi rikelig av i denne oppsetningen – men det er også en tekst som knytter seg til den bølgen av fokus på hjernen som jeg nevnte innledningsvis. Og her skulle jeg ønske at denne forestillingen hadde hatt mer å bidra med i form av et nytt perspektiv, en ny innsikt, en klarere holdning e.l..

Jeg savner mer refleksjon – kanskje først og fremst fra dramatikerens side, men når det ikke finnes der, så fra regissørens. I det minste burde de tre ulike fortellingene kastet lys over hverandre, men det synes jeg heller ikke de gjør.

Inkognito har på Det Norske Teatrets scene 3 blitt en rørende og til tider morsom forestilling som tilfeldigvis har hjernen som et sammenbindende element. Men det er heller ikke noe mer enn det, selv om skuespillerne er aldri så gode.

Anmeldelsen er gjort på grunnlag av generalprøven.

Annonse