4
MUSIKAL
«Singin’ In The Rain»
Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen
Koreografi: Thea Bay
Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen
Med: Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Bænna, Siren Jørgensen, m.fl.
Folketeateret
Med årets oppsetning av musikalen «Singin’ In The Rain» på Folketeateret i Oslo, har fredagsunderholdningen på TV nådd showbizscenen. Det er ikke nødvendigvis en hemsko, for både Atle Pettersen som filmstjernen Don Lockwood og Stian Blipp som musikeren Cosmo Brown bærer stykkets mannlige hovedroller med timing og sjarm nok til at skuespillet ikke behøver å være førsteklasses. Det er det derimot Siren Jørgensen som sørger for, i den komiske bravurrollen som stumfilmstjernen Lina Lamont, hvis skarreskingrende bergenske stemme ikke tåler talefilmens lys i denne brytningstiden for Hollywood i 1927.
Siden den udødelige filmversjonen med Gene Kelly og Debbie Reynolds i hovedrollene, har «Singin’ In The Rain» (1952) med rette hatt status som en av de mest slitesterke musikalene fra sjangerens gullalder. Sceneversjonen som bygger på filmen er en ferdigsydd rettighetspakke som ikke gir store rom for fri tolkning, likevel bærer Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsens regi preg av overskudd og friske humoroverdrivelser som gir ikke minst Siren Jørgensen og Hilde Lyrån (i ulike biroller) mye å spille på av frodighet. Nestoren Terry Parsons' utstuderte art deco-kulisser, opprinnelig laget for oppsetningen i København, løfter det visuelle sammen med et ensemble som fungerer i alle ledd, samtidig som den sjablongaktige stumfilmpantomimen i filmene er vellaget krydder.
Les også: Slik blir teaterhøsten
For det er film det handler om. Lina Lamont og hennes mannlige makker Don Lockwood, er Hollywoods heteste stjerner og selve gullegget til studioet Monumental Pictures. Omverdenen og Lina Lamont selv tror hun og Don er et par ikke bare på film, men også i virkeligheten. Når Don møter den unge skuespilleren Kathy Selden (Charlotte Brænna) får Lina konkurranse, og ikke bare i kjærligheten. For med lanseringen av og suksessen til den første talefilmen, «The Jazz Singer», må Don og Lina føye markedskreftene og spille inn sin neste film, en musikal, med lyd. For Don er det enkelt, men Lina både snakker og synger som tåkelur . Etter en katastrofal prøvevisning for publikum blir det klart at hun må ha en vokal stand in, som kan legge ny stemme på hennes scener. Valget faller på Kathy Selden, og dermed strammes intrigen med Lina Lamont som beregnende og sjalu renkemaker.
Les også: Demonritt gjennom natten
Forestillingen er sentrert rundt de gamle barndomsvennene Don og Cosmo Brown, og sammen løfter henholdsvis Pettersen og Stian Blipp showet med profesjonell timing. De to er for tiden best kjent fra hver sin TV-kanal med henholdsvis «Beat for beat» og «Idol», men selv om de også har sceneerfaring så det monner, er «Singin' In The Rain» og hovedrollene her i en øvre liga. Pettersen har den beste stemmen, men Blipp har rytmen, steppeskoene og utstrålingen, samtidig som Charlotte Brænna inntar scenen med en lekende letthet og nyansert spill. De mindre fengende transportetappene i handlingen kunne kunne med hell blitt strammet godt inn. Lengden og dårlige sangnumre er enhver musikalsk verste fiende, og skuespillerne og ensemblet klarer tross god innsats ikke å løfte tempoet fra oppsetningens polerte overflate.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Singin’ In The Rain» er rene ord for pengene, en underholdningsmaskin som er smurt og trimmet til siste innsalg, og gir seg ikke ut for å være noe annet enn et bud på en dundrende suksess basert på en godt utprøvd vinneroppskrift. Men den har også et ferniss av noe nytt, med en til dels ny generasjon dansere og sangere i ensemblet og prisverdig nok et levende orkester som under Bendik Eides ledelse gir helheten et organisk preg. Dette gjør «Singin’ In The Rain» til den opplevelsen musikalfansen ønsker seg.