Refser seige mannemedier

– Det er en seig materie, bekrefter Elisabeth Eide, professor ved journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Første gang hun forsket på kjønn og medier var fra 1989 til 1991, så en gang i 1999.

Nå har hun, sammen med professor Kristin Skare Orgeret og de to masterstudentene Thea Dahl og Tine Eide, sett på kjønnsbalansen i mediene i 2014. Resultatet blir del av antologien «Etter Beste Kjønn», som gis ut til høsten, men som presenteres under Nordiske Mediedager i Bergen, som åpnes i kveld.

Mannsdominert

Funnene de legger fram torsdag viser at det er en viss utvikling fra de første tallene Eide har, fra 1979, fram til 2014 der studentene Åsta Hoem Hagen og Ida Save har oppdatert undersøkelsen. Men noen reell balanse er langt unna:

• I avisene VG, Dagsavisen, Vårt Land, Adresseavisen, Nordlys og Bergens Tidende har forskerne funnet at oppslag som kan betegnes som kvinnelige (vurdert ut fra bilde, vinkling, kilder) ligger på 20 prosent i 2014. Mannlig vinkling var 60 prosent, og resten nøytralt.
• I 1979 var andelen kvinnelige oppslag ni prosent, målt etter samme metode, mens den mannlige vinklingen var 62 prosent.
• Andel mannlige muntlige kilder i avisene var 71 prosent i fjor, og 28 prosent kvinner.

– Mitt inntrykk var at medieverden og journalistikken er mannsdominert, og det har jeg fått bekreftet nå, sier masterstudent Thea Dahl, som også er bidragsyter i antologien sammen med Tine Eide, og flere av studentene ved HiOA.

Overrasket

Kristin Skare Orgeret forteller at de har snakket med flere redaksjonelle led-ere som blir overrasket over funnene.

– Det er derfor denne typen telling er så viktig. Da har vi slike tall å slå i bordet, sier hun. Eide, som har gjennomført denne typen tellinger i flere runder siden slutten av 1980-tallet, mener det er en viss optimisme i at det går framover. Men det går sakte.

– Det er nok en del mannlige definisjoner av hva som er nyheter. Vi snakker ofte om en ryggmargsrefleks og en magefølelse i journalistikken. Så lenge begge de følelsene jobber i samme retning, og det går på automatikken, så er det kanskje lettere å produsere oppslag med menn og særlig toppledere som har interesse av å komme i avisen, sier hun.

Vanskelig

Ofte forsvarer mediebransjen seg med at det er vanskelig å få tak i kvinnelige kilder, særlig ekspertkilder.

– Jeg har erfaring fra å produsere journalistikk selv, og husker godt hvordan det er å sitte i en redaksjon der man har en opplevelse av at det er så mye lettere å få tak i menn, sier Tine Eide.

Dagsavisen ligger for øvrig helt på gjennomsnittet, og er verken bedre eller dårligere enn noen av de andre avisene, kan forskerne fortelle.

– Hvor i prosessen svikter det?

– Jeg tror det svikter på det helt grunnleggende. Man har ikke innført en rutine for å bedre kjønnsbalansen, slik at man tar den ekstra lille runden til hver sak der du finner en eller flere kvinnelige kilder, sier Elisabeth Eide.

Undersøkelsen viser at kvinnelige journalister er litt flinkere til å finne kvinnelige kilder, og det hjelper også litt med kvinnelige redaktører. Men det som virkelig gjør forskjellene er systematisk arbeid, forteller Orgeret.

– Det er en jobb som må gjøres, som er tidkrevende. Men jeg tror det er mye å tjene på å bruke den tida. Vi kjenner alle den klassiske fortellingen der vi møter en kvinnelig konsekvensekspert, der en mannlig ekspert forklarer situasjonen hun er i. Det sier noe om hvem som har definisjonsmakten og hvordan kvinner og menn framstilles, sier hun.

Av positive eksempler trekker forskerne fram Trønder-Avisas ti år gamle prosjekt «Trønder uten bart», der de bevisst kvoterte inn kvinnelige kronikører og kilder, og fikk flere kvinnelige redaktører. Av eksempler fra nyere tid er kjønnsbalansen blant ekspertkildene som brukes i Aftenposten Junior, som er tilnærmet 50–50.

Lindmo er best i klassen

Bidragsyterne Torunn Grymer og Marie Roksund har sett på kjønnsbalansen hos ulike talkshows:

• «Lindmo» har 45 prosent kvinner og 55 prosent menn.
• «Else» har 43 prosent kvinner og 57 prosent menn.
• «Skavlan» har 36 prosent kvinner og 64 prosent menn.
• «Senkveld» har 35 prosent kvinner og 65 prosent menn.

– Ti prosentpoeng forskjell mellom «Lindmo» og «Senkveld» er en signifikant forskjell, sier Elisabeth Eide.

– Mange sier at de må jobbe mer for å få kvinner til å stille opp i talkshow eller debatter. Det er interessant med tanke på debatten rundt hvem som får mest netthets. Men samtidig ser vi jo også at programmene med kvinnelig programleder gjør det signifikant bedre. Kanskje har det noe å gjøre med hvordan de kvinnelige kildene blir spurt, undrer Orgeret.

– Jeg tror også at dette handler om at hvis kvinnelige eksperter og debattanter skal få mer plass, må noen menn trekke seg litt tilbake. Det tror jeg en del synes er vanskelig, sier Tine Eide.