Annonse
I «I Love Dick» skriver Chris Kraus om en viss Chris Kraus. Men er det henne? Så klart ikke!

Plutselig elsker alle Dick

Tjue år etter at den kom ut, opplever amerikanske Chris Kraus at romanen «I Love Dick» er blitt en kultbok. Hun digger det. Men «feministklassiker»? Handler ikke boka like mye om klasse?

Annonse
Kultur

 

– Folk som har lest «I Love Dick» kommer bort til meg og sier «åååh, jeg føler jeg kjenner deg såååå godt!» Det er rart. Helt fjernt. Men interessant. Like rart som å sitte her og snakke om den tjue år etter jeg skrev den. Ikke aner jeg hva jeg ville sagt i 1997. Garantert noe annet enn i dag, sier Chris Kraus til Dagsavisen.

Den amerikanske forfatteren debuterte som forfatter med nettopp «I Love Dick». Før det hadde hun vært eksperimentell filmskaper i flere år. Siden har hun skrevet flere andre bøker, i tillegg til jobben som redaktør for det lille, men prestisjetunge forlaget Semiotexte.

– Men det er fantastisk å oppleve noe sånt, virkelig. Jeg tar imot alt som måtte komme, helt topp! Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Brev til Dick

Størsteparten av «I Love Dick» består av brev romanens hovedperson, Chris Kraus, og hennes ektemann Sylvère, skriver til en viss Dick. De har møtt ham i en middag, og Chris faller pladask for kunstnercowboyen Dick, selv om han viser minimal interesse for henne. Sylvères syns det er ok. De ser begge på brevskrivingen som et slags kunstprosjekt. En lek, om enn farlig. Brevene diskuterer kunst, begjær, sex. Og mye mer.

– Jeg skrev virkelig alle disse brevene til en som heter Dick. Først etter at jeg hadde skrevet dem, så jeg at dette kunne bli en roman. Da satte jeg meg ned og skrev rammefortellingen, i tredjeperson, sier Kraus.

– Men er du bokas Chris Kraus, slik leserne som tror de kjenner deg tenker?

– Gud, nei! Chris er «hun», ikke «meg». Selvsagt. Og dette jeg-et som elsker Dick? Det er oss alle! Så snart jeg puttet «Chris Kraus» i bok, ble hun en karakter. Akkurat som når man putter opplevelser i bøker, og dermed gjør dem til fiksjon. Romaner har en begynnelse, en midtdel, en avslutning. Slik er ikke historiene i det virkelige livet. De er alltid spesielt utvalgt og kraftig redigert for å passe inn i en roman.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Komedie

For «I Love Dick» er en roman, poengterer forfatteren. Ingen memoar, ingen biografi.

– Det er en komedie! Jeg viser fram den kalde, snobbete kunstverdenen, hvor folk behandler hverandre skikkelig dårlig. Ikke minst de som står utenfor, de anonyme som kun omtales som «den og dens følge», uten navn. «Chris Kraus» er et sånn følge. En skikkelig stereotypisk karakter, overdrevet for humorens skyld.

Men Chris i boka protesterer. Tjue år senere er det mye snakk om «Chris Kraus» som kvinnelig antihelt og «I Love Dick» som «et feministisk geriljaskrift». Forfatteren kjenner på motstanden.

– Jeg tenkte definitiv ikke at «nå skal jeg skrive en feministisk bok». Jeg ville skrive en bok, i 1997 var feminismen kanskje såpass opp i dagen at den var gitt. Egentlig kjenner jeg stor ambivalens rundt det der. Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt? Kan det ikke bare være en roman, punktum? Merkelappene bare forsterker ideen om det menn skaper som «det vanlige», siden det kvinner skaper og er trenger en ekstra forklaring. Vi snakker som kjent ikke om «mannlige forfatteres maskuline bøker», gjør vi vel?

Klassesamfunnet USA

– Jeg forstår godt at de sitérbare feministslagordene fenger nye generasjoner. Men jeg tenker at «I Love Dick» også er en bok om klasse. Om makt generelt. Eller?

– Ja! Absolutt! Takk! Det er totalt underkommunisert i samtalen om boka. «I Love Dick» handler definitivt om klasse. Hvem får snakke, og hvorfor? Det er romanens viktigste spørsmål. Svaret har mye med klasse å gjøre. Særlig i USA. Det er Amerikas store skitne hemmelighet, at klasse betyr så mye hos oss. Det at det liksom er en hemmelighet, gjør at det føles enda verre når feil klassetilhørighet hindrer deg i livet ditt. Kun eliten går på eliteskoler, som igjen får dem inn i eliteposisjoner. Jeg skrev «The Summer of Hate» (2012) om det amerikanske fengelssystemet. Om du havner i fengsel, koker ned til en ting: Om du har penger til en god advokat. Altså et klassespørsmål. Men vi snakker ikke om slik i USA. Kjønn, ok, men ikke klasse.

Samarbeid som ideal

Chris Kraus aller nyeste bok er «After Kathy Acker: A Literary Biography». Den handler om en forfatter (1944–97) som prøvde å leve opp til myten om det enslige geniet, som kvinne. Hun lyktes, men tida løp fra henne.

– På 90-tallet sluttet man å dyrke den typen helter. Riot grrrl-bevegelsen, tredjebølgefeminismen som kom da, handlet om å samarbeide og støtte hverandre, heller enn å pushe en personlig agenda. Den var kollektiv, mye mer inkluderende enn andrebølgefeminismen.

– Men er ikke det nok en myte, at menn kan funke som ensomme genier, mens vi kvinner fra naturens side gjør det best sammen, siden vi liksom er så snille og flinke å samarbeide, så gruppeorienterte og kollektive?

– Interessant innvending. Ser poenget. Men jeg mener at om feminismen har noe å tilby, så er det nettopp en annen måte å jobbe på, basert på samarbeid, på at begge kjønn hjelper hverandre. Jeg syns for eksempel at den norske kulturen er utrolig mye bedre enn den amerikanske på den måten. Folk her forteller meg at det ofte ikke går så bra når norske kulturinstitusjoner henter ledere fra USA, siden disse ikke forstår den mye flatere, mer konsensusorienterte lederstilen som er normen her. Jeg syns det virker som en langt bedre måte å organisere arbeid, enn at det skal stå en ensom leder på toppen og gi ordrer, uten motstemmer. Samarbeid er ikke et feminin kvalitet. Det er en demokratisk kvalitet, sier Chris Kraus.

Annonse