Kultur

Per Eirik Johansen er død

En av de mest sentrale aktørene i norsk musikkbransje i moderne tid gikk også bort i går. Per Eirik Johansen døde brått, bare 54 år gammel.

Per Eirik Johansen er en av de få som klarte å ta norske artister ut i verden i stor stil, uten å gå på akkord med sine klare formeninger om hva som er god musikk. Han bodde i New York, men var ifølge avisen Nordlys på besøk i Oslo da han døde natt til i går.

Johansen ble først kjent som sanger i punkrockgruppa Søt Hevn i Tromsø, som fikk en viss oppmerksomhet i spesielt interesserte kretser med sangen «Heks på Skaugum». Men det var ikke som artist Johansen skulle sette spor etter seg. Han flyttet til Oslo, og tok skrittet over til den andre siden i bransjen. Etter en oppdagelsesreise til Afrika på NORAD-stipend, der han bodde hos den legendariske artisten Fela Kuti i Nigeria i flere dager. - Først da skjønte jeg at musikk også dreide seg om talent, sa han i et portrettintervju her i avisen for 12 år siden.

Tilbake i Oslo ville han begynne å spille afrikansk musikk på byen, men fikk beskjed av utestedene at sånt var dårlig butikk. Rockefeller slapp ham og kompanjong Arne Berg til med klubbkonseptet Hot Club Tropicano, som brakte verdensmusikken inn på stappfulle dansegulv i Oslo. Johansen ble manager for Bel Canto da de gjorde det størst i inn- og utland tidlig på 90-tallet, og siden sjef i plateselskapet Virgin. På Roskilde-festivalen i 1997 fortalte han entusiastisk om ei 16 år gammel jente fra Tromsø som han mente hadde noe helt spesielt som vi ville få høre mer til. Et år senere var hun kjent som Lene Marlin, den første norske artisten som gjorde seg gjeldende på internasjonale hitlister på lenge. Ikke lenge etter presenterte Johansen gruppa Madrugada og Morten Abel som soloartist, to av de største bestselgerne i Norge i det nye århundret.

Han beholdt den sunne sansen for utradisjonell tenkning, selv som etablert bransjeaktør. Johansen hevdet at han alltid insisterte på at underskriving av kontrakter med nye artister rituelt ble innledet med avspilling av «One Chord Wonders» med The Adverts. Han gjorde det bedre forretningsmessig enn de fleste av sine kolleger, på tross av at han beholdt den friske tankegangen fra punkrocken. Eller kanskje nettopp derfor? En gang måtte han fysisk kaste ut en av disse «renommerte» utenlandske managerne som med ujevne mellomrom kommer til Norge for å gjøre lokale artister verdensberømte. Per Eirik Johansen klarte selv å gjøre Lene Marlin berømt likevel. I Virgin opplevde han også å få jobbe med en av sine største gamle helter, Manu Chao, som Johansen begeistret omtalte som «bransjemessig helt utilregnelig».

Per Eirik Johansen begynte tidlig å arrangere hip hop-konserter, fordi han mente at denne musikken kom til å slå gjennom i Norge også. Han mente også tidlig at artister burde utnytte internettet bedre. Han hadde ofte de beste analysene av tingenes tilstand. Kanskje en medvirkende årsak til at han siden trakk seg ut av platebransjen, og gikk tilbake til utgangspunktet som manager igjen. Han var manager for Sivert Høyem og Jarle Bernhoft, og har ikke akkurat savnet suksess der heller. Siste gang jeg traff ham var i Roskilde i sommer, der han selv entret scenen med stor bravur for å introdusere sin klient Truls som Norges største nye navn i popmusikken. - Æ må jo ta litt ansvar, sa han fornøyd etter det lille stuntet. Hvem skal ta over ansvaret nå?

Mer fra Dagsavisen