Annonse
«Peer Gynt» på Gålå presenterer seg som et spektakulært teatershow, i stor stil med hovedkarakteren selv.

Peer, vi holder av deg

Nesten alt klaffer i årets jubileumsoppsetning av «Peer Gynt». Men er det meningen at vi skal like ham så godt?

Annonse
Kultur

 

5

«Peer Gynt»

Gålå

Bearbeidet av: Njål Helge Mjøs

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Med: Jakob Oftebro, Nils Ole Oftebro, Marianne Nielsen, Jan Sælid, Anders Dale, Anne Krigsvoll, Preben Hodneland, Mari Strand Ferstad, Nina Ellen Ødegaard

Det er en Peer Gynt i oss alle. Det mente regissør Sigrid Strøm Reibo i et intervju med Dagsavisen tidligere denne uka. Hun hevdet «Peer Gynt» blir bare mer og mer aktuell i en tid der vi shopper erfaringer. For det er det Peer gjør, han vil alt, og han vil reise fra sted til sted, fra jente til jente. Men han vil ikke binde seg fast til noe eller noen. Ibsens svar på det norske idealet var todelt: Der Brand «følger sitt kall», er Peer Gynt den som svikter den oppgaven mennesket har, nemlig å «være seg selv». Han stopper aldri opp og møter angsten. Og han svikter gjerne sine nærmeste dersom et bedre tilbud dukker opp.

Og nå har han blitt 150 år. Da er vel ingenting mer i Peer Gynts ånd enn å være «seg selv nok» i dobbel utgave? Far og sønn Oftebro er begge Peer Gynt i to versjoner. Jakob er den unge folen som bråkjekk og kjekk skrøner og snurrer søte jenter og sin egen mor Åse (Marianne Nielsen) rundt sin lillefinger. Brått slås veggene ned, og Peer står midt i bryllupet til Ingrid og Mads Moen, omgitt av retro og bråkjekke biker-Jenser og Elnett-sprayede jenter i 60-tallsversjonen av bygda si. Karikaturene er spissa og reinslipte, slapsticken skarp. Mor Åse dør på et lasteplan av en bil. Det er så stereotypt bygda og en tidsepoke som det kan bli. Og så på kornet. Men Peer er bedre enn de andre, i hvert fall i sitt eget hode. Han reiser vekk fra sine problemer, «går utenom» Bøygen, og forlater sin Solveig, ut i verden – og møter så «seg selv», i Nils Ole, først i akt 4. Der er den eksotiske sørvestkysten et sted i Marokko blitt til et sniffeparadis for begjær og utukt. Man blir aldri profet i eget land, og Peer er blitt storkar på sine historier som «alt i hop er tøv og tant». Historien er kjent for de fleste. Denne versjonen er modernisert, og må sies, svært kledelig. Ibsens ånd og tanke med «Peer Gynt», var angivelig å ta et satirisk oppgjør med nordmenn, og nasjonalromantikkens drømmer om Norges storhet som særlig hadde irritert ham. Mest tydelig kan man kanskje spore Ibsens kritikk av det nasjonalistiske, rent estetisk, i møtet med Dovregubben (Jan Sælid) og de skamløse trollene, som ser ut som en hybrid mellom ape og gris, og som fremstår som grøftefyllversjonen av 17. mai, med sine korpsuniformer og skitne flagg. Det toppes med «Dovregubbens Hall» i korpsversjon.

Det skorter ikke på kreativ glede og trang til å vise hvilke spektakulære ess man har i ermet – som også kan spekuleres i. For hva er virkelig, og hva er bare drømmerier? Denne tvetydighet understøttes, i varierende eksplisitt grad, i den gjennomførte scenografien og kostymene som utfyller hverandre grasiøst. Den naturlige utendørsscenen, og ikke minst vannet, utnyttes til det fulle. Selv været er som på bestilling: Snaue fem minutter før spillestart, velger den store nedbøren å utebli, og sollyset river seg gjennom duggklutene som i sakte film i spelets første halvdel. Som bestilt, treffer regndråpene akkurat i begravelsen, mens dunkle skyer kreerer en slags fjerde dimensjon – i synergi med den trolske naturen som omgir det hele. Magi oppstår også med Oftebro og Oftebro som vekslende utfører Peers dialog i 4. akt, før de former den kjente Michelangelo-poseringen med fingerspissene mellom Gud og menneske. Det er noe helt spesielt å se to så sterke skuespillere, som også er far og sønn, på samme scene, her og nå. Det blir et ekstra lag til det. Dette er 4D.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De spektakulære sceneeffektene kan i enkelte tilfeller skape grums for budskapet. Da er det ensemblets mange eksplisitte tolkninger av ensidige og karikerte stereotyper som blir spelets styrke. Evnen til komisk timing, og god kjemi i samspillet, smitter over til benkeradene. Magien i skuespillerprestasjonene – som også skyldes god casting og regi, til en svært forseggjort manusbearbeidelse av Njål Helge Mjøs, er det som ror Peer Gynt trygt i land. Her må jeg også trekke fram Anne Krigsvoll samt Anders Dale og Preben Hodneland, i tillegg til nevnte Sælid, og Nielsen. Mari Strand Ferstad er god, gitt det snevre spillerommet hun har fått som den litt kjedelige og tålmodige Solveig. Hun fremstår som fjern fra både Peer og oss, noe hun også er fysisk. Dette er sikkert bevisst, men jeg vil gjerne vite hva Solveig har gjort i alle disse år, og hvordan hun har vært så sterk i troen på at Peer kommer hjem igjen.

Og hvor god er oppsetningen til å få fram dette som har gjort at så mange har misforstått det som angivelig er Ibsens intensjon med Peer Gynt? Han som løper fra alle problemer, før han vender hjem og alle har glemt ham, foruten Solveig. Han som til slutt skreller av løkens mange lag, og ser seg selv, og finner at det bare er flere mindre lag, og ingen kjerne. Problemet er at jeg liker Peer Gynt for godt – også i dobbeltversjon, ja kanskje enda bedre som to. Jeg har så mye empati med ham, at jeg ønsker ham alt godt, og ser ikke hvorfor bygda skal ha grunn til å mislike ham. Vi hører all denne praten, men vi ser ingen tidlig scene som etablerer ham som denne angivelige drankeren, eller som utspekulert og spekulativ sleiping. Jeg ser ikke hans entusiasme, drømmer og fantasi, som kynisk virkemiddel. 

I hele første akt er Peer Gynt (Jakob Oftebro) den vi har sympati med, fordi han fremstår som kompleks og mer menneskelig i forhold til de forenklede «bygdedyra» han dermed står i kontrast til – og som er de vi ler mest av. Han skiller seg konsekvent fra folk flest, enten det er mennesker eller troll, noe som heller kan sees som en positiv egenskap. Det er heller de mange kvinnelige forførerne, som spiller på kvinnelist, som virker kyniske i sin taktikk. At Peer eksempelvis røver med seg bruden Ingrid, er jo fordi brudgommen ikke var noe tess, og hun ikke ville ha ham likevel. Jeg har full empati med Peer. Det å være seg selv nok, som jo Peer Gynt er et symbol på, endrer seg i vektingen positiv og negativ egenskap. 
Det er først i fjerde akt at Peer viser mer av sin ufyselige side. Denne siden speiles godt i valg av estetisk innpakning, i hans eget «paradis»: I 80-tallets tackye pastell-glam, til en like tacky tolkning av «Morgenstemning», kledd i jappetid-skjorter, jet-båt, plast og pulver. Anitra inntar rollen som en glorete poledancer. Nordmann-mentalitet i party-Syden er så spot on som man kan få det.

Men å være seg selv nok – er det blott en god eller dårlig ting? Om man er seg selv «fullt og helt, ikke stykkevis og delt» – for å sitere Brand – kommer helt an på hvilke konsekvenser det har for andre. Og så lenge Solveig vil tilgi, har tålmodighet og tror på det beste i Peer, ja, så går det vel greit? Eller, hva er moralen? Er det Solveig som egentlig representerer de norske verdiene vi ønsker å verne om, men som vi ikke får til selv? Men det er kanskje den tvetydige Peer Gynt som er interessant? En karakter vi kan diskutere oss grønne over. En som er som oss selv. Nok. For hva som kan ansees som gode og dårlige handlinger, kan vel til enhver tid diskuteres? For det kommer an på situasjonen, og hva som har forulempet den, og dens kontekst. Eller hva sier du, Helleland?

Annonse