Paul Simon har hatt det gøyere i Spektrum

4

KONSERT

Paul Simon

Oslo Spektrum, torsdag

- Jeg husker dette rommet, sier Paul Simon og ser opp mot takhvelvingen, i et fullsatt Spektrum.
- Jeg har vært her før, og hatt det gøy her. Men jeg husker ikke så godt lenger, sier han og smiler. Neida. Han husker godt til å være 75 år, han synger godt også og formen virker fin, men det var nok gøyere sist han var i Spektrum. Dette ble fjerde gangen han har spilt i Spektrum på det siste tiåret eller så: Med Simon & Garfunkel (2004), med «Graceland»-repertoaret (2012), og sist i dobbelkonsert med Sting (2015). Da var det kanskje det at Sting trakk ned som trakk Paul Simon opp, for solokonserten hans i Spektrum nå var noe tammere. Ingen hadde forventet hylende rock n roll-spetakkel, akkurat, men når det blir så lavt at man må sitte og virkelig konsentrere ørene for å høre hva Paul Simon synger, da er det noe galt.
I vår ga Paul Simon ut det gode, noe aparte albumet «Stranger To Stranger», som etterfulgte det enda flottere «So Beautiful Or So What» (2011), ett av de beste i hans lange karriere. Så det er ikke sånn at han er noen avdanket has-been. Det kunne virke som om Paul Simon likte best å synge de nyere sangene sine, som er fulle er av odde rytmemønstre, intrikate vendinger, underlig instrumentering, og finurlige tekster. Tittelkuttet «Stranger to Stranger», «Werewolf» og «Wristband" var ekstra vellykkede framført live, og alle disse tre kom mot slutten av konserten. Mens mye av det andre materialet hans led av mangel på engasjement fra band og hovedperson i Spektrum denne kvelden.

Med seg på turneen har han et nimanns-band der iallfall gitaristene er gamle kjenninger, og der de andre veksler mellom blåsere, diverse keyboards, trommer, perkusjon, fløyter og snurrepiperier. De fulgte settlista slavisk fra de foregående konsertene på Europaturneen, ingen overraskelser her, fra intro med «Proof Of Love/Boy In The Bubble" til avslutning 27 låter etter med «Sound Of Silence». Lenge, over en time av konserten, fremsto bandet underlig anonymt, de listet rundt stilt på tå og spilte som sagt veldig beskjedent, bak en Paul Simon som liksom vegret seg mot å ta plass på scenen. Når han skulle fortelle en lang historie om en tur til Amazonas ble han nesten overdøvet av sus fra den ene gitarforsterkeren. Mange av låtene til Paul Simon har en stor musikalsk glede i seg, som kontrast til melankolien i tekstene, men gleden ble liksom ikke forløst. Akkordion-mannen kom til sin rett med «That Was Your Mother», zydeco-festen fra «Graceland», men det ble ikke noe ordentlig driv over fremføringen, og det virket som Paul Simon halset etter for å henge med i teksten. På «The Rhythm Of The Saints»-plata høres jo "The Obvious Child" ut som en hel sambaskole kommer ramlende gjennom gatene, klare for å lage bråk, men selv om bandet her hadde funnet fram gigantiske sambatrommer holdt de tilbake istedenfor å dra til. Dynamikken i denne og mange av de andre sangene forsvant i den merkverdig tilbakeholdne framføringen. Det var likevel ett stort høydepunkt inni her da den forsiktige musiseringen kom til sin rett: "Slip Slidin Away", spilt med et slepende country-shuffle, kontrabass og nydelig trompet med sordin, malte sangen i nye blåtoner.  
Men Paul Simon har jo en showman inni seg et sted, og finner den fram mot slutten av konserten, "You Can Call Me Al" er alltid moro, alle reiser seg og danser på "Diamonds On The Soles Of Her Shoes" men når de kommer med en dobbel trommesolo setter iallfall jeg meg ned igjen.

Den høye stemningen gir anledning til  en lang serie ekstranummer. Som inkluderte store hits som "Still Crazy After All These Years" og "Late In The Evening", begge beklagelig uengasjerende, en veldig fin "One Man's Ceiling Is Another Man's Floor", en pompøs og kjedelig "The Boxer", og det som alle trodde ble aller siste låt: Paul Simon alene med kassegitaren som synger "Sound Of Silence" med en mesters grep rundt fremføringen. Han endrer forsiktig rytmikken gjennom anslagene på gitaren og samtidig snor han fraseringene sine rundt takstslagene så denne egentlig ihjelspilte sangen blir frisk og gripende igjen. Dette var kanskje konsertens aller mest minneverdige øyeblikk, selv om det ikke handlet om "a good time".
Tilslutt var responsen så enorm at han kom på for fjerde gang - "dette er en sang jeg sjelden synger" sa han og gjorde "Bridge Over Troubled Water" - som jo er en fantastisk sang, men ikke nådde helt opp til fremføringen hans forrige gang her i Spektrum. Såvidt jeg husker. Så det var gøy, men ikke så gøy med Paul Simon denne gangen. Og ble det siste gangen, så var dette forsåvidt en avslutning med stil.

LES OGSÅ: "Simons seier"