Kultur

Papageno på Latter

Morsom til tross, det er som om regissør og operahus ikke har funnet hverandre.

4

OPERA

«Tryllefløyten»

Regi: Alexander Mørk-Eidem

Den norske opera (DNO&B)

Mye er bra med Alexander Mørk-Eidems oppsetning av «Tryllefløyten». Det er morsomt, til tider veldig morsomt. Både Mørk-Eidem og Atle Antonsen som Papageno har mange timer revy i kroppen og vet akkurat hvor de skal plassere et poeng. Det er helt nødvendig å slippe inn kunstnere i et operahus som tør å riste i den ekstremt stivnede formen som opera ofte har. Det er befriende med en regissør som leser og forholder seg kritisk til en libretto, og som kan konkludere med at hallo, manndomsprøver!, det er faktisk nokså absurd i 2015. Og dette uhyret i begynnelsen, hvor i all verden kommer det fra, hvor er vi? Å aktualisere en operaklassiker ved å skrive om teksten er en lite brukt og sterk idé. Å gjøre Nattens dronning og Sarastro til Paminas skilte foreldre skrur til dramaet og fungerer overraskende bra, og Mørk-Eidem kan skrive på rim etter å ha gjort noe lignende med tre timer «Peer Gynt» i fjor.

Men likevel er det som om operahuset og Mørk-Eidem ikke helt har funnet hverandre. Den Star Wars-aktige innledningen der forhistorien til Taminos kræsjlanding på en annen planet fortelles i gulltekst som flyr innover i universet på en skjerm, er supertrashy og ser ut som den er rasket sammen i siste liten. Det hjelper litt at regissøren sier i programmet at dette er meningen, og at uhyret og romskipet også kommer som dukketeater tvers over scenerommet. Men i et rom med disse dimensjonene kan det fort se smått og knuslete ut, jeg tviler på om publikum på andre balkong ser noe særlig av det. Skal man være trashy her, må det egentlig skje med større bokstaver, og vi skjønner det med planeten ved å se Tamino kravle ut av romskipet.

Å gi talt dialog mye plass, siden «Tryllefløyten» er et syngespill, er gøy, og det fungerer fint å bruke norske dialekter i sangerkorpset for hva det er verdt. Men hvorfor må Atle Antonsen kommentere det i tillegg? At hele koret av underdanige menn er fra Stord når skuespiller Morten Espeland kommanderer dem, har en dramatisk begrunnelse. Men når det toppes med «Har du sånn dialekt, du da?» frest ut fra Antonsens munnviker, er vi nærmere scenen på Latter på en dårlig dag.

Tamino er altså strandet på en fremmed planet. Ifølge programmet speiler det også regissørens opplevelse av opera. Og det er noen steder litt for tydelig at Alexander Mørk-Eidem ikke helt har funnet ut hvordan han skal forholde seg til musikken. Ofte når noen begynner å synge et lengre parti, stopper alt på scenen opp, sangeren blir stående som en saltstøtte, vi lytter og venter til arien er ferdig. Det kunne kanskje funket som konsept hvis man holdt seg strengt til det, men ofte virker det mer famlende enn gjennomtenkt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Både Tamino og delvis Pamina er unntak fra dette. Thorbjørn Gulbrandsøy bærer alle scener han spiller i og veksler fleksibelt mellom sang og skuespill. Jens-Erik Aasbø som Sarastro synger nydelig og har intensiteten inne som han trenger for at orkesteret skal følge ham og ikke omvendt, men han når ofte fram dit først i siste svingdør-runde av Mozarts mange repetisjoner. Det spiller antakelig også inn at både Sarastro og Nattens dronning ruller rundt på hjul. Det ser futuristisk og tøft ut, men rent fysisk må det begrense hva det er mulig å få til vokalt. Hovedarien til Nattens dronning er ikke helt stødig registrert og blir ikke det høydepunktet den kan være. Men Lina Johnson er sterkere til stede ellers, også i den talte dialogen.

Sammenhengen mellom regi og musikk er sterkere i det dialogiske materialet. De tre damene har supergrep om det musikalske fra start, og når man innser at de zombieaktige draktene skjuler Ann-Helen Moen og Hege Høisæter samt Maija Skille som følger dem tett, er det en god forklaring. Ketil Hugaas som første prest klarer også å bygge bru mellom syngespill og opera som han også gjorde i Le Grand Macabre, og Kjetil Støa er varmt sjarmerende i Monostatos’ ufattelige kostyme. Det er veldig mange grunner til å like dette, og jeg risikerer å bli båssatt som reaksjonær elitist ved å si at noe mangler. Da Alan Lucien Øyen skrev en lignende metatekst over «Orfeo» i 2013, hadde den mange slapstick-lag, men også Wittgenstein som voktet inngangen til dødsriket og kanskje representerte alt det i scenekunst som ikke kan settes ord på. I denne «Tryllefløyten» er det mye av det første og mindre av det siste. Det sceniske og det musikalske er rett og slett ikke grundig nok sydd sammen.

Mer fra Dagsavisen