På norgesturné med norgeshistorien

- Det er noe helt spesielt med den muligheten vi har til å reise rundt til små plasser i Norge. Når lokalsamfunnene plutselig får proft teater på besøk, da blir det fest, sier Cato Skimten Storengen, som er en av de fem faste skuespillerne i teatergruppen som kaller seg Statsteatret.

- Vi spøker gjerne med at vi er et danseband med filharmoniske undertoner, sier kollega Per Kjerstad.

Gruppen, som består av regissør Yngve Sundvor, og skuespillerne Gard Eidsvoll, Kim Sørensen og Kjerstad og Storengen, har nylig vært i Kautokeino og framført sin ferskeste Norgeshistorie-forestilling «1814 - En western fra vidda» med stor suksess. Nå er det Det Norske Teatret som står som vertskap for forestillingen fram til fredag, før de tar en kjapp tur innom Sekkefabrikken på Slemmestad, og avslutter uka med musikalen «1349 - Pesten» på Oslo Middelalderfestival ved Akershus Festning. Med seg har de da skuespiller Marit Adelaide Andreassen.

I begynnelsen

Utgangspunktet for Statsteatret var at de ønsket å lage ti forestillinger om Norges historie.

- Da vi begynte med «1066 - Slaget ved Stamford Bridge» fant vi ut at vi ønsket å fortelle noe om norsk historie med et annet blikk. Vi satt rundt et bord og brainstormet og jeg husker vi snakket om Jalta-konferansen der Churchill, Stalin og Roosevelt var samlet, og hvilket utfall denne konferansen fikk for resten av verden. Men går man helt inn i kjernen så finner man ut at alle er vanlige folk som spiser, driter og må sove for ikke å bli sure. Hadde Churchill kanskje litt vondt i magen den dagen? Ut fra den tanken fant vi ut at vi ville fortelle historien vår med mer moderne psykologi, der vi legger til et følelsesliv som vi har, forteller Per Kjerstad.

Statsteateret ønsker å undersøke om vi egentlig har forandret oss så mye som folk.

Selvgodhet

- Vi håper å kunne sette fingeren på noe som er problematisk i vår historie. Tar vi utgangspunkt i 1066 og vikingene: Er vi egentlig så forskjellige fra hvordan vi ser for oss at de var? Har det skjedd noe med oss som folk, og er vi egentlig så tolerante som vi liker å tro, spør Cato Skimten Storengen. Han har ikke et godt svar ennå.

- Det er interessant å forske i dette. Det siste stykket vi har laget nå åpnet øynene mine radikalt for den fornorskningsprosessen som er blitt kjørt mot samene. Og mye sitter fortsatt igjen. Jeg så det sist på «Underholdningsavdelingen» på NRK der det var en sketsj med en same, som var morsom fordi han var same. Jeg kunne helt sikkert flirt av det hvis ikke jeg hadde jobbet så mye med dette nå. Men det er noe med det at hvis man har hørt den samme vitsen i 200 år, så er det lov å bli lei, sier Kjerstad.

Han forteller om responsen da Statsteatret spilte «1814 - En western fra vidda» i Kautokeino. Der var det fulle hus og god respons.

- Å fortelle vår historie på en spenstig måte er veldig meningsfylt. Vi er veldig selvgode i Norge, og tror vi har svaret på alt. Da er det kanskje greit å stille noen spørsmål ved om vi egentlig har alle svarene, og hvordan vi er blitt så selvgode, sier Cato Skimten Storengen.

Hakkespett-løsninger

Nå er allerede en stor del av norgeshistorien unnagjort med de fire første stykkene.

- Vi skal nok begynne å jobbe oss mot oljeeventyret også, men neste post er 1880 og amerikafarerne. Vi vil se dette i sammenheng med folk som vi har tatt imot og hvordan vi har behandlet dem, sier Kjerstad.

- Vi glemmer ofte at vi har vært blant dem som har måttet reise en gang også, sier Storengen.

Men selv om det er store perspektiver og tidsspenn, er oppsetningene til Statsteatret ganske minimalistiske.

- Men det ligger mye kreativitet i å ikke ha så mye utstyr også, sier Storengen.

For ensemblet kan jobbe i timevis med å finne løsninger på ulike tekniske ting de trenger på scenen. I westernforestillingen bruker de tinnbokser festet med strikk, med talkum oppi og ballonger med talkum inni som de sprekker, for å få både lyd og kruttrøyk.

- Det er nesten som i den gamle «Hakkespettboka», ja. Men det er litt sånn vi koser oss, sier Storengen.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no