Overlevde 18 hjerneslag

- For første gang er jeg hovedperson i min egen bok. Jeg har holdt på å dø. Når du ligger der og tenker at nå er det kanskje over, begynner du å tenke tilbake. Så da skrev jeg det jeg mintes, jobbet meg gjennom de ulike livsfasene i lys av det jeg opplevde. Det føltes som om alt hadde forandret meg sett i lys av sykdommen, sier Wenche-Britt Hagabakken, som er aktuell med den selvbiografiske boka «Biografi: Dikt og tekster», til Dagsavisen.

Hun debuterte som forfatter for ti år siden, med romanen «Gjenopprettelse». Så fulgte romanene «Zürich» (2006), «Kjære Jonny Henriksen» (2008), redaktøransvar for diverse antologier, og romanen «Hula Lou» (2012)

Prisgrossist

Alle bøkene har fått svært gode kritikker. I 2011 fikk Hagabakken Hedmarks toårige kunstnerstipend, og i 2012 Mads Wiel Nygaards legat. For «Hula Lou» fikk hun Bokhandelens forfatterstipend, nominasjon til Ungdommens kritikerpris, og Språklig Samlings litteraturpris.

Men da var Hagabakken blitt for syk til egentlig å ta inn over seg all hederen.

- Februar 2012 fikk jeg de første fem hjerneslagene. Det første på morsdagen, så fire til på ei uke. Men jeg kom meg ganske raskt. Fikk gitt ut «Hula Lou» i april - faktisk leste jeg siste korrektur på Rikshospitalet - og brukte resten av året på å reise land og strand rundt med boka.

Slag i slag

Men i mai 2013 smalt det igjen.

- 2013 var året for hjerneslag og litteraturpriser. Det var så absurd. Som å stå på taket, uten å begripe hva man egentlig ser der nede. I mai 2013 smalt det, og så gikk det bokstavelig talt slag i slag til mars 2014. Til sammen tretten nye slag, inkludert ett temmelig kraftig. Jeg gjorde knapt annet enn å kjøre ambulanse til og fra sykehusene på Hamar og Lillehammer, og Rikshospitalet. Dagen etter bokhandlerstipendet fikk jeg ett av slagene, og ble liggende inne på Riksen. Fikk cellegift fordi de mistenkte en svulst og betente blodårer i hjernen. Tilbrakte til sammen over to hundre døgn på sykehus. All anerkjennelsen falmet dessverre litt. Det føltes omtrent som å feire noe som nesten var avlyst, sier Hagabakken.

Posttraumatisk stress

Etter mye prøving og feiling og famling i blinde, tror legene nå de har funnet grunnen til alle slagene, og rettet opp feilen gjennom en operasjon. Men etter den fysiske sykdommen, fikk forfatteren - til sin store overraskelse - psykiske plager. En form for posttraumatisk stress, og rundt to hundre nye døgn på sykehus, denne gangen for angst og depresjoner, for følelsen av å bli spist opp innvendig av gnagende rotter.

- Jeg debuterte så seint, og har gått alle rundene med å være streng mot meg selv og hva jeg har gitt fra meg. Da dette skjedde, hadde jeg endelig kommet til et sted der jeg følte at alt lå åpent. Hvor jeg kunne skrevet og skrevet. Jeg var godt i gang med en syttitallsroman som var så morsom å skrive, som jeg tenkte kom til å bli noe. Nå blir den ikke det. Det føltes ikke lenger naturlig, sier hun.

I stedet kom «Biografi: Dikt og tekster», hvor Wenche-Britt Hagabakken skriver om oppveksten på Hedemarken på femti- og sekstitallet, om sitt nære forhold til faren, om forholdet til andre menn, og om sykdommen som først kom snikende, for så å ramme brutalt.

- Jeg står i direkte dialog med døden nesten hele boka. Slik jeg måtte. Ville få det ut, få det fram, gi det ut, sier hun.

Men ikke som en lykkelig suksesshistorie om livet som helbredet. Forfatteren er fremdeles syk, sliter fremdeles med usikkerhet og langtidsvirkninger både fysisk og psykisk.

- Noen ting kan man ikke legge i en skuff og gå videre. Av og til rives hele kjøkkenet ned. Alt skifter farge. Jeg kan ikke lenger ta på meg gamle briller og se livet gjennom dem. Synet er svekket. Forandret. Vil alltid være det. Det eneste som står fast, er relasjonen til mennesker jeg føler jeg har mistet. Mennesker jeg savner. Det er en sorg å ha mistet to år av sitt eget liv. Det høres kanskje ikke mye ut, men når hver dag føles som et århundre, og man kommer så forandret ut av dem, betyr to år enormt.

Ny person

Men skrivetrøkket har aldri forsvunnet. Selv da hun var på det aller sykeste, fylte Hagabakken spiralblokk etter spiralblokk med dikt, tanker, tekster. Noen av dem ble til «Biografi».

- Noe er skrevet omtrent fra senga. Jeg skriver i hodet, hele tida. Det har jeg alltid gjort, og kommer nok til å fortsette med. Av og til har jeg spurt meg selv om hva jeg skal med det. Hva er meningen? Jeg vet ikke. Fortsatt ikke. Men man må lete, etter mening. Det er en spesiell livserfaring, dette at jeg skulle dø. Hun jeg var før det, mitt gamle selv, er borte. Så jeg må jobbe med den jeg er nå til å møte hun jeg var et nytt sted, hvor jeg kan være meg. Det er nok det jeg holder på med, å skru meg sammen igjen. Finne biter her og biter der, og prøve å lime det sammen. Men bildet blir aldri komplett. Jeg mangler alltid noe. Kanskje gjør vi alle det. Jeg vet ikke, sier hun.