Scene

Overgrepets alfabet

Det er julaften, men ingen høytid over hendelsene som utspiller seg i «Valdens historie», Édouard Louis sterke beretning om et overgrep og dets natur.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Valdens historie»

Av Édouard Louis

Dramatisert av Kjersti Horn med ensemblet

Regi: Kjersti Horn

Med Emil Johnsen og Preben Hodneland

Det Norske Teatret, Scene 2

Et plastdekke, jord, smuss, maling, blod. Bokstavene Reda, navnet på overgriperen, skrives med sort maling på gulvet. Etter hvert dekkes og utviskes navnet og blir en del av den blandingen av puss og blod som omslutter Édouard som ikke bare en psykisk, men en fysisk fornedrelse som skitner til alt. Han selv og leiligheten han bor i, selvrespekten og de kulturelle foreleggene for hvordan han kunne ende opp som offer, og hvorfor Reda ender som voldtektsforbryter og nestendrapsmann.

Uroppsetningen lar den litterære rammehistorien være utgangspunkt for en dramaturgisk studie som fanger opp bevegelsene i det moderne samfunnets politiske og sosiologiske kontinentalplater. Det handler om Frankrike, men gjenklangen er universelt gjenkjennelig. Den da 19 år gamle Édouard kommer i snakk med en fremmed på vei hjem fra julefeiring med nære venner. Kort fortalt ender de hjemme hos Édouard i en gjensidig tiltrekning, de snakker sammen og Reda forteller sin historie om en far som flyktet fra Algerie, om en oppvekst på siden av samfunnet. De søker gjensidig varme og har sex, men når Édouard oppdager at Reda har tatt mobilen og iPaden hans, kommer sinnet fram og med det pistolen som snur stemningen til det brutalt livsfarlige.

Édouard Louis bruker sin egen arbeiderklassebakgrunn i et prosjekt som gjennom to bøker har gjort han til et litterært fransk stjerneskudd. I «Farvel til Eddie Belleguele» beretter han om oppvåkningen som ung homofil i en trangsynt småby, om løsrivelse og flukt. I «Voldens historie» utforsker han ytterligere noen av de samme klasseskillene i et polarisert fransk samfunn, forutinntattheten, de økonomiske skjevhetene, rasismen som sitter i kolonimaktens ryggmarg og de dyptgripende sosiale skillene som avgjør hvem du er og hva du kan bli. At Place de la République utgjør den geografiske plasseringen for historien i mikrokosmoset Paris, gir en forsterkende symbolsk effekt.

Kjersti Horn har dramatisert Carl Morten Amundsens nynorske oversettelse av «Voldens historie» sammen med skuespillerne Emil Johnsen og Preben Hodneland. De to spiller begge Édouard, søsteren Clara, overgriperen Reda og de andre stemmene gjennom mer eller mindre sømløse vekslinger, også innenfor en og samme scene. Selve fortellingen kommer fram gjennom at Édouard står bak en dør og lytter til søsteren som gjenforteller hans historie om overgrepet til mannen sin. Slik kommer de ulike lagene fram, det smålige, det familiære, det foraktfulle og det rasistiske, alt mens Édouards tvil rundt sine egne handlinger og reaksjoner gis større vekt. Horn lykkes i å overføre kompleksiteten i Édouard Louis avanserte fortellergrep til scenen, selv om det blir for detaljert langdrygt i den første halvdelen der fortellingen uvilkårlig går litt i sirkler rundt seg selv. Når den strammer seg og stemmenes vekslinger får satt seg, fungerer virkemidlene som forsterkende elementer i en historie som gjør inntrykk og som har dyp klangbunn. Erik Hedin og Arthur Kay Pienes musikk spiller fint fram dramaturgien.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kontrastene mellom stemmene er vage, nesten latente, men spørsmålene er tydelige i dette spillet hvor det handler om makt og fornedrelse. Om Édouard går til anmeldelse, bidrar han da til å sende Reda tilbake til det samme systemet som kan ha vært medvirkende til overgrepet? Vil det hindre at Reda går løs på andre? Og vil Reda søke hevn? Vennene og de rundt han har overtaket, og Édouard skal få rett i at han blir en kasteball fra avhør til avhør, fra politistasjon til politistasjon, fra lege til lege, og uansett synes opplysningen om at Reda er nordafrikaner å vekke størst «begeistring». Denne botsgangen er sentral i en historie hvor det brutale, vonde og ufravikelige nyanseres gjennom Édouards beskrivelser av møtet mellom de to. Den gjensidige forståelsen av å begge være outsidere, ømheten og nærheten som selv da vektskålen tipper mot avgrunnen er noe Édouard klamrer seg til, som om han ikke først forstår hva han er utsatt for, og som forsterker skyldfølelsen i ettertid.

Emil Johnsen har «Eddie» under huden etter at han sto alene på scenen i Kjersti Horns dramatisering av «Farvel til Eddie Belleguele» på Jæger i Oslo. Nå deler han stemmen(e) med Preben Hodneland, som utdyper Johnsens såre, lett rådville og fortvilte tolkning med lakoniske kommentarer, humor og letthet. I vekslingen mellom overgriper og overgrepsoffer er likevel Hodneland den som får bære den mest utsatte posisjonen. Både fortellergrepet med lyttingen til søsterens «folkelige» analyser og selve overgrepsscenene er godt løst, og Horn viser nok en gang sin evne til å kombinere det følsomme og billedlige med et realistisk avtrykk. Volden er på sin side elegant abstrakt i Sven Haraldssons scenografiske enkelhet. Slik får Louis grunnleggende litterære budskap om det klassedelte samfunnet, og spørsmålene rundt offeret som begrep, sin naturlige plass også i teaterversjonen av «Voldens historie».