Kultur

Opera som gnistrer

Oppsetningen av operaen Katja Kabanova som for tida går på hovedscenen i Bjørvika, er en sjelden innertier.

Dagsavisen anmelder

OPERA

«Katja Kabanová»

Den Norske Opera og Ballett, hovedscenen

Musikk: Leoš Janácek

Musikalsk ledelse: Tomaš Hanus

Regi: Willy Decker

Scenografi og kostymer: Wolfgang Gussmann

Som repertoarvalg går det utenfor opptråkkede stier, rollebesetningen er knallsterk, og ensemblet er satt sammen slik at sangernes individuelle kvaliteter løfter hverandre fram. Særlig gjelder det kvinnerollene. I hovedrollen som Katja veksler Kari Postma overbevisende mellom desperasjon og noe skjørt og tilbakeholdt som peker mot sammenbruddet som skal komme. Motsatt gjør Tone Kummervold Katjas fostersøster til en propell av optimisme, med en varm og stabil klang som aldri låter overspilt og likevel ikke mister det uforutsigbare i karakteren. Den fysiske og vokale dynamikken mellom hennes Varvara og kjæresten Vána er levende, og rollen som infam svigermor kunne vært skrevet til Hege Høisæter. Sistnevntes samspill både med Nils Harald Sødal som sønnen Tichon og Magne Fremmerlid som elskeren Dikój, begge musikalsk sterke, får fram en ubehagelig manipulator av en kvinne.

Wolfgang Gussmanns rene scenerom med tak som kan åpnes mot friheten utenfor, sperrer både aktørene og publikums blikk inne på en lavmælt og effektiv måte som gir plass til musikken og fint tvinger fram en regi basert på samspill for å få handlingen fram. I den siste kjærlighetsscenen mellom Katja og elskeren Boris før han blir sendt til Sibir, får de to holde hverandre fast med blikket, men langsomt bevege seg fra hverandre – en effektfull motstemme til hva som skjer musikalsk. Fuglene som kommer til syne når taket åpnes, forblir todimensjonale og statiske og motsier seg selv litt som frihetssymbol og scenisk element.

Janácek bygget mye av musikken sin på språkmelodier i sitt tsjekkiske morsmål. Operaorkesteret under landsmannen Tomáš Hanus har tar godt vare på dette. Tonespråket er tilgjengelig, men komponisten tenker de store formene på en nyskapende og virkningsfull måte. Rett som det er stanser han handlingen og lar lange instrumentale mellomspill reflektere over dramaet. Noen ganger går verket kanskje i overkant langsomt framover, men librettoen kommenterer det selv: «Jeg synger en sang for å dra ut tida,» lyder det fra Vána like før et dramatisk høydepunkt. Orkesterpartiene skaper dybde og rom, og samtidig skrur de klaustrofobien som driver handlingen, ytterligere til.

For tredje år på rad åpner Operaen høstsesongen med musikk som knytter de romantiske operatraverne og vår tids musikk sammen. Le Grand Macabre i 2013 er selvskreven på en norsk scene både som skandinavisk og internasjonal operahistorie. Politikerne våre er for tida glade i å snakke om talenter og eksport, og Lady Macbeth fra Mtsensk i 2014 sendte regissør Ole Anders Tandberg direkte inn på ønskelistene til store tyske operahus. Katja Kabanova er mindre i format, men som oppsetning gnistrer den, både med imponerende ensemblespill og som repertoarvalg.

En slik kunstnerisk energi er uvanlig og burde voktes som selve valutaen i en nasjonalopera. Det er vanskelig å forstå at de personalpolitiske og økonomiske utfordringene i marmorslottet i Bjørvika skal være så uløselige at den eneste utveien måtte være å veksle denne energien inn fra 2017 i noe ingen foreløpig vet hva blir.