KONSERT
Laibach
Sentrum Scene
Ultimafestivalen
Skal tro om Ultimafestivalen fikk det de forventet under konserten med Laibach. Med de slovenske avantgardistene Laibach ble med ett årets festival like farlig som den ble dansbar.
Siden 1980-tallet har kunstrockgruppa utforsket popmusikken og populærkulturens skjulte militante og industrielle estetikk. I offentligheten går de aldri ut av sin selvpålagte og kontroversielle rolle med bruk av uniformer og ideologiske trekk, og navnet deres har ikke gjort bandet mindre ambivalent. Laibach var navnet nazistene brukte på den slovenske hovedstaden Ljubljana under okkupasjonen.
På Ultimakonserten rev de i stykker bildet av Olav Tryggvason. Det vil si de dukket ned i norrøn mytologi og den norske kongerekka, og det neoklassiske musikalske bildet de skapte av kristningskongen som falt ved Svolder er blottet for helteglorie. I stedet bygger Laibach Edvard Griegs ufullstendige opera i samme tradisjon som de tidligere har renset popmusikken for annet enn dens suggererende, totalitære elementer. Griegs Opus 50 får unektelig en annen valør når Laibach i stram, eksperimenterende stil synger om Heimdall og Mjølner mens bølgene slår i bakveggens videoinstallasjoner under lyden av torden og refrenget «Hør oss, hør oss» ljomer. Dette er Snorres beskrivelse av lemlestelseskongen, og når Norges nasjonalsang legges til med ulykkestung bassrøst og skurrende akkompagnement som fra et folkedyp som tolker tekstene bokstavelig, dirrer ubehaget i lokalet. Tekst- og melodiinnhold er alltid åpent for tolkning. Det poengterer Laibach nådeløst gjennom sin musikalske og kunstneriske balansekunst med norsk nasjonalromantikk, Grieg og Bjørnson som slak line.
Konsertens «ordinære» del ble en manifestasjon av det politiske Laibach og den elektroniske musikken dyrket i samsvar med kunstkollektivet Neue Slovenische Kunst (NSK). Bandet er ved siden av samfunnskommenterende plater som «Kapital» og «Nato» mest kjent for industrielle, dels grotesk oppblåste coverversjoner av pop- og rockelåter, som Opus‘ «Life Is Life», Rolling Stones‘ «Sympathy For The Devil» og hele Beatles‘ «Let It Be»-album. De siste årene har de skapt konseptuelle fortolkninger av klassisk musikk på blant annet Tate i London, og lagd den fantastiske elektropoplåten «Under The Iron Sky» som en del av sitt eget soundtrack til science fiction-komedien «Iron Sky». På Sentrum Scene ble coverhøydepunktet Bob Dylans «Ballad Of A Thin Man», mens det meste ble bygd rundt årets «Spectre»-album, med Edward Snowden-hyllesten «The Whistleblower» som publikums utgangsmarsj. Før det blant annet «Resistance Is Futile» og «No History», som hyller moderne politisk motkultur som Occupy Wall Street-bevegelsen, et perfekt bilde på Laibachs evne til å kommentere samtida ut fra de stereotype forestillingene om Øst-Europa. Og mykere og mer forhåpningsfulle enn på låten «Koran» har Laibach aldri vært, hvor den nå faste (?) co-vokalisten Mina Špiler synger «I believe in a better world/I believe in brotherhood, equality and freedom/I believe in happiness for all» sammen med bandets frontmann Milan Fras. Samspillet er tett, dels elektronisk, dels analogt programmert og fantastisk fra ende til annen, med Kraftwerk-påvirkningen ulmende og spontane robotstemmer som viser liv bak steinansiktene. Med den ekspressive industriteknolåta «Eat Liver» vekker Mina Špiler en nesten aggressiv uro i det sittende publikummet på Sentrum Scene som på ett eller annet tidspunkt må eskalere. Det skjer når «Tanz Mit Laibach» eksploderer med ureglementær spontandans mellom stoler, i midtgangene og på scenen av publikummere som greier å storme. Milan Fras smilte til og med ved et tidspunkt, og et bedre tegn på en perfekt Laibach-konsert fins ikke. De var som et stramt, rystende og ideologisk godstog som med humor som avvæpnende stimulans drev gjennom publikum, fra det knallhardt totalitære til nyanserte sanger tronende som vakre spir på et svart, mørkt og illevarslende reisverk av dansbar uhygge.