- Jeg kom til musikken gjennom smerte. Jeg har kjent mye sorg og melankoli, men på disse reisene opplevde jeg glede. For først gang i livet mitt er jeg veldig lykkelig. Albumet er et bilde av hvor jeg er nå. Og jeg smiler som solen, sier Melody Gardot.

Og smiler virkelig som sola som for alvor er kommet til Oslo samtidig med henne. «Eit stort album» skrev vår jazzanmelder om «The Absence» lørdag.

Ut på tur

Melody Gardots liv ble forandret da hun ble påkjørt av en bil som 19-åring, i 2003. Hun ble alvorlig skadet, lå på sykehus i et år, og ble etter hvert anbefalt å prøve musikk som terapi. For å gjøre en lang og vond historie kort og god, begynte å hun å lage sanger selv, lærte å spille gitar og platedebuterte i 2006.

Melody Gardot fikk et formidabelt gjennombrudd med albumet «My One And Only Thrill» i 2009. Hun turnerte hardt i et år etterpå, blant annet med en opptreden i Oslo Konserthus som fikk svært god omtale her i avisen.

- Da jeg sluttet å turnere, ville jeg oppdage mer av verden utenfor turnébussen. Jeg ville lære nye musikalske språk, nye teknikker og få flere farger på palletten, forteller hun.

Hun begynte å reise. Til Marokko, Portugal, Argentina og Brasil.

- Når jeg reiser til nye steder, deler jeg erfaringer med folk som ikke er blitt påvirket av det samme som jeg er selv. Som ikke snakker det samme språket, men vi forstår følelsene til hverandre, både gledene og sorgene, forklarer hun.

Ingen begrensninger

- Jeg har hørt all slags musikk, fra fado til tango og flamenco, og blitt inspirert av alt, men jeg er ikke blitt en fadosanger, understreker hun.

Hun forteller om sin musikalske oppdagelsesreise med så stor kunnskap, innlevelse og interesse at det er vanskelig å følge med på alle stilartene og utøverne hun ramser opp. Dette er utvilsomt verdensmusikk. Men er det fortsatt jazz?

- Jazzmusikken har ingen begrensninger. Der står musikerne helt fritt i forhold til hverandre. Det hander om å utvikle seg. Miles Davis og Charles Mingus var alltid på vei mot noe nytt, «miles ahead», på ordentlig.

Sist Melody Gardot opptrådte i Oslo var både ordføreren og kongehuset på plass. Da hun kom til Molde året før, var det bare Dagsavisens Roald Helgheim som snakket med henne. Blant annet uttrykte hun stor beundring for Stan Getz og Antonio Carlos Jobims «One Note Samba». Noe av det lille hun kunne høre på under sykehusoppholdet, der hun var svært var for sterke sanseinntrykk.

- Den er så enkel melodisk. Astrud Gilberto ble også en av mine store forbilder. Fordi hun ikke egentlig var sanger, hun var aldri pretensiøs, bare søt og naturlig. Jeg har ikke tatt sangtimer, jeg sang sånn som jeg var komfortabel med. Som Tom Waits, Johnny Cash og Willie Nelson, som forteller historier mer enn å prøve å høres perfekte ut.

Vokse med oppgaven

Melody Gardot snakker også varmt om sin nye produsent Heitor Pereira, den brasilianske gitaristen som før har spilt med Simply Red, Sting og mange andre.

- Du kan høre latteren hans over hele denne plata, mener hun, heldigvis i overført betydning.

For Melody Gardot spiller ikke komedie.

I tillegg til å synge selv, er hun også tilknyttet et nytt senter for musikkterapi. Som attpåtil har fått navnet Chateau Gardot.

- Jeg kunne ikke gjøre noe før musikken forandret livet mitt. Den ga meg tilbake taleevnen og ga meg bedre funksjonsevne. Nå har jeg muligheten til å være med på å formidle denne kunnskapen, lære andre hvordan de skal vokse med oppgaven. Og vise at det ikke er bare jeg som kan klare dette. Ikke for at alle skal bli musikere, men for at de skal kunne gjøre det de har lyst til å gjøre. Jeg er jo ikke sanger, egentlig, men jeg bruker musikk for å uttrykke meg. Mitt største øyeblikk var da jeg kunne sette fra meg stokken og ta tak i et mikrofonstativ i stedet, sier Melody Gardot.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

l Melody Gardot er i Oslo Konserthus igjen 26. november og fortsetter til Bergen, Stavanger og Kristiansand.