Disclosures debutalbum «Settle» begynner med lyden av en motivasjonsguru som tordner om selvantenning, før «When A Fire Starts To Burn» setter fyr på hele albumet. For et år siden var det knapt noen som hadde hørt om Guy (22) og Howard (19) Lawrence, nå bedre kjent som Disclosure. Sist vinter spilte de for noen hundre mennesker på Blå i Oslo. Debutalbumet «Settle» kom i mai, gikk rett til topps på salgslistene i hjemlandet, og ble også en publikumsvinner i Norge. Siden har de spilt både på Øyafestivalen og på Rockefeller, og ble denne uka klare for Hovefestivalen neste år. Dette er ikke bare elektronisk dansemusikk reservert svette kjellere, men et album som i tillegg leverer hits til massene. Det er ingen liten prestasjon i seg selv.

På tross av at de to brødrene så vidt er gamle nok til å gå ut på byen, har Disclosure servert lyden av moderne klubbmusikk. Som mange også har funnet stor glede i å bare høre på. Disclosures sømløse fusjon av house, pop og garage gjør at duoen favner bredere enn de fleste andre samtidige elektroniske produsenter. Disclosure lager også låter som rett og slett høres ut som fine sanger. På innspillingene sine har de har med ordentlige vokalister i svært mange av låtene, som Eliza Doolitle, Jessie Ware, Jamie Woon, Sam Smith og London Grammar. Sangerne er med på å gi «Settle» en fantastisk bredde, men vi har savnet dem på konsertene til Disclosure.

Den eneste som kom i nærheten av Disclosure på årets liste var John Grant. Hans forrige album «Queen of Denmark» fikk, mye fin omtale til tross, ikke plass blant de 40 beste fra 2010. Nå gikk han nesten hele veien til toppen. Uten å fri til omverdenen: «I‘m am the greatest motherfucker/That you ever going to meet» synger han i den smektende sangen «GMF», som også har fått innpass blant årets beste låter. Amerikaneren har flyttet til Island, blitt produsert av Biggi Veira fra gruppa GusGus, og vi følger ham gjennom en lang rekke intime betroelser om livet, kjærligheten, hiv-smitten og resten av elendigheten. Heldigvis framført med en god selvironisk form for humor som er nødvendig for å holde ut budskapet. I «It Doesn‘t Matter To Him» synger Grant vakkert om hvordan det har vært å bli eldre, gjøre suksess, få større respekt fra omverdenen, bli elsket av venner og familie, og likevel være usynlig for ham.

 Den siste pallplassen i 2013 går til enda en følsom amerikaner, Jonathan Wilson, som på «Fanfare» fortsetter å rendyrke musikk fra 40-år tilbake, uten å høres gammel ut i det hele tatt. Wilson spilte på Norwegian Wood i sommer, så tidlig på dagen at få brydde seg om å komme for å høre på. Nå kan de angre.

Da Frank Ocean vant kampen om årets album i fjor, skrev vi om et stort inntog av artister fra r & b og hip hop som en ny tendens på lista. Bare et år etter har vinden snudd igjen. Nå er det viderekomne hipsterband som Arcade Fire, Arctic Monkeys og Vampire Weekend som tar igjen. Bare Beyoncé kommer inn blant de ti øverste fra det urbane amerikanske segmentet, med et album som kom så sent inn i bildet at mange ikke fikk det med seg.

Årets best mottatte norske plate er Fjorden Babys «Fjordkloden». Allerede omdiskutert i kåringssammenheng, siden den er forbigått i nominasjonene til både Spellemannprisen og Nordic Music Prize. Vi må kalle dette et godt år for norske album, med ti innslag blant de 40. Halvparten av dem albumdebutanter. King Midas kommer overraskende tilbake fra glemselen med «Rosso», mens Stein Torleif Bjella er nr. 11 i år, etter ha vært helt oppe på 2. plass med «Vonde Visu» i 2011.

Ellers er det interessant å se hvor mange kritikerfavoritter som har falt utenfor det gode selskapet. Blant dem som har vunnet denne kåringen før, uten å komme i nærheten med sine nye album i år, er Glasvegas, Franz Ferdinand, The Strokes og Queens Of The Stone Age. Vi ser også at veteranene innen populærmusikken glimrer med sitt fravær. David Bowies svært mye omtalte comeback ga riktignok et visst resultat, men de eneste andre som nærmer seg veteranstatus er Paddy McAloons Prefab Sprout. Musikkjournalistikk hander tross alt først og fremst om å fortelle om ny musikk. I tillegg til Disclosure presenterer Kritikertoppen en lang rekke navn som var helt uhørte for et år siden. Sånn synes vi fortsatt det skal være.

 

 

Årets beste album

1 Disclosure: «Settle»
De fikk dansemusikken til å låte ny og frisk igjen, ved å trekke inspirasjon fra en rik tradisjon av britisk klubbmusikk fra de siste 20 årene. Fikk en blank sekser i Dagsavisen.

2 John Grant: «Pale Green Ghosts»
Få andre sangere utleverer seg selv så sterkt som John Grant. Han kunne fort blitt for sær og innadvendt, men den tidligere frontmannen i The Czars overbeviser med sin ensomhet.

3 Jonathan Wilson: «Fanfare»
Jonathan Wilson legger ikke skjul på sin forkjærlighet for musikken fra Laurel Canyon for 40 år siden. Her er Crosby og Nash med på ordentlig, men først og fremst er Wilson seg selv.

4 Arcade Fire: «Reflektor»
Det er ikke veldig vanlig med dobbeltalbum i 2013. Likevel kom flokken fra Canada med et ambisiøst prosjekt som mange trykket til sitt bryst.

5 Arctic Monkeys: «AM»
På sitt femte album er Sheffield-guttene virkelig blitt voksne, og viser vilje til å fylle rollen som Storbritannias største gitarband. «Do I Wanna Know» er kåret til årets 7. beste låt (se neste side).

6 Fjorden Baby!: «Fjordkloden»
John Olav & Gjengen la opp, men Fjorden Baby! holdt Loddefjords rykte svært godt i hevd. Langt utenfor alle beskrivelser leverer gruppa rim og rytmer fra sin helt egne verden.

7 Vampire Weekend: «Modern Vampires Of The City»
De fortsetter med sin pop ispedd karibiske rytmer og en dæsj afro. Til tider er dette både dansbart og lyttervennlig, mens bandet helt klart har truffet en nerve her til lands. 

8 Daft Punk: «Random Access Memory»
Anført av årets beste låt, «Get Lucky» (se neste side): Daft Punk fant fram gamle og nye helter og lagde vidunderlig storslått dansemusikk. Robotene med de store hjertene.

9 King Midas: «Rosso»
Først ga de ut 13 år gamle «Scandinavia» om igjen. Så kom dette nye albumet, der oslonattas mørke sønner virkelig fant inspirasjonen etter noen års pause. 

10 Beyonce: «Beyoncé»
Plutselig slapp Beyoncé nytt album – digitalt. Ingen om noen ventet dette og med et markedsføringbudsjett på null, raste hun til topps på listene – og viste samtidig hvordan platebransjen fort kan bli i framtida.

11. Stein Torleif Bjella: «Heim for å døy»
12. Julia Holter: «Loud City Song»
13. Prefab Sprout: «Crimson/Red»
14. Haim: «Days Are Gone»
15. Steve Mason: «Monkey Mind In The Devil’s Time»
16. Monica Heldal: «Boy From The North»
17. Kvelertak: «Meir»
18. Earl Sweatshirt: «Doris»
19. Drake: «Nothing Was The Same»
20: Chvches: «The Bones Of What You Believe»
21. Kanye West: «Yeezus»
22. Atlanter: «Vidde»
23. Kacey Musgraves: «Same Trailer Different Park»
24: The National: «Trouble Will Find Me»
25. Laura Marling: «One I Was An Eagle»
26. Hvitmalt Gjerde: «Hvitmalt gjerde»
27. Kurt Vile: «Wakin On A Pretty Daze»
28. Håkan Hellström: «Det kommer aldri va över för mig»
29. My Bloody Valentine: «m v b»
30. David Bowie: «The Next Day»
31. Razika: «På vei hjem»
32. Blood Orange: «Cupid Deluxe»
33. Savages: «Silence Yourself»
34. Bill Callahan: «Dream River»
35. Deafheaven: «Sunbather»
36: Ingebjørg Bratland & Odd Nordstoga: «Heimafrå»
37. The Good, The Bad & The Zugly: «Anti World Music»
38. Paraquet Courts: «Light Up Gold»
39. Mona & Maria: «My Sun»
40. Jason Isbell:  «Southeastern»

 

Årets beste låter

1. Daft Punk: «Get Lucky»
2. Truls:« Out Of Yourself»
3. Justin Timberlake: «Mirror»
4. Haim: «Falling»
5. Lorde: «Royals»
6. Disclosure: «Help Me Lose My Mind»
7. Arctic Monkeys: «Do I Wanna Know»
8. John Grant: «GMF»
9. Foxygen: «San Francisco»
10. David Bowie: «Where Are We Now»
11. Miley Cyrus: «Wrecking Ball»
12. Arcade Fire: «Reflektor»
13. Envy: «Am I Wrong»
14. Drake: «Hold On We‘re Going Home»
15. Robin Thicke: «Blurred Lines»
16. Highasakite: «Since Last Wednesday»
17. Victoria Maggio: «Sergels Torg»
18. Pet Shop Boys: «Love Is A Bourgeoise Construct»
19. Vampire Weekend: «Step»
20. Emilie Nicolas: «Pstereo»