DRAMA

«Jernkvinnen»

Regi: Phyllida Lloyd

Eng./Fr., 2011

Her har vi en velfortjent hyllest til en sterk kvinneskikkelse, et forbilde som har vært den beste i sitt felt siden syttitallet, og som bare blir mer imponerende med årene. Hun fortjener å bli kalt en ekte heltinne, helt uavhengig av hva man måtte mene om politikk og populisme. Vi digger henne! Ikke Margaret Thatcher, selvfølgelig. Men Meryl Streep, hun er helt glimrende. Selv i mislykkede filmer som dette. «Jernkvinnen» er ikke riktig en biografi, ikke helt en fiksjonsfilm om Maggie Thatcher - som vakler ustødig mellom fakta og fri fantasi, mens den surfer raskt og overfladisk igjennom livet til en av de mest kontroversielle skikkelsene i britisk etterkrigshistorie. Ikke at vi får noen følelse av dette i «Jernkvinnen», som er en totalt apolitisk historie om en kvinne med alzheimer.

Av alt som utspilte seg i løpet av Jern-Maggies lange liv, velger filmen å fokusere på årene etter ektemannen Denis død i 2003, da Thatcher utviklet aldersdemens. Greit nok at man ønsker å humanisere Ronald Reagans gamle dansepartner, og samtidig gi filmen en litt annen vinkling enn TV-produksjonene «The Long Walk to Finchley» (2008) og «Margaret» (2009). Men strukturen fungerer rett og slett ikke. En uforholdsmessig stor del av «Jernkvinnen» vies til å vise en redusert Thatcher (Meryl Streep) som roter rundt i leiligheten sin i London, mens hun snakker med sin avdøde ektemann Denis (Jim Broadbent). Hørte hun stemmer i hodet sitt hele livet? Det kunne ha forklart en hel del. Men uansett. Mens Maggie mister det mentale fotfestet fomler hun etter fragmenter fra fortida, som vi får se i raske tilbakeblikk.

Filmen drar tilbake til begynnelsen på 1950-tallet, da kjøpmannsdatteren Margaret (som ung spilt av Alexandra Roach, også hun er skikkelig bra her) gjorde sine første, famlende forsøk på å bli tatt seriøst som politiker. Vi får en rask oppsummering av hvordan hun kjempet for å få innpass i gutteklubben kjent som «The Conservative Party», og etter en vokal make-over i 1979 ble valgt til statsminister. Med alt det medførte av massiv arbeidsløshet, økonomisk urettferdighet, opptøyer og Falklands-krig. Akkurat sistnevnte blir viet en del tid i «Jernkvinnen».

Oscar-akademiet har i alle fall truffet blink denne gangen, og har tildelt «Jernkvinnen» de to eneste nominasjonene filmen faktisk fortjener. Den første er naturligvis til Meryl Streep, for beste kvinnelige hovedrolle. Den andre Oscar-nominasjonen er for beste make up-effekter - med like god grunn. I motsetning til den forferdelige alderssminken i Clint Eastwoods «J. Edgar» viser «Jernkvinnen» at det faktisk er fullt mulig å få aldringsprosessen til å se naturlig ut på film - med en balansert blanding av sminke, riktig lyssetning og solid skuespillerkunst. Bravo!

Regissøren Phyllida Lloyd ikke har fått noen Oscar-nominasjon. Hun filmdebuterte med ABBA-musikalen «Mamma Mia», men har en lang karriere som teaterregissør bak seg - og det merkes virkelig i «Jernkvinnen». Filmen er basert på et originalmanus av Abi Morgan («Shame»), men føles som et klaustrofobisk teaterstykke, der alt er karikert, forenklet og forstørret. Det er også frustrerende at «Jernkvinnen» insisterer på å være totalt politisk nøytral, og nekter plent å ta stilling til noe Maggie Thatcher gjorde under sine elleve år som Englands første, kvinnelige statsminister. Annet enn at hun kanskje oppførte seg litt bryskt mot sin rådgiver Geoffrey Howe (Anthony Head). Phyllida Lloyd ser ut til å ville presentere Thatcher som et slags feministisk ikon, selv om hun gjorde fint lite for andre kvinner enn seg selv.

Meryl Streep gir en skremmende god skildring av hovedpersonen. Hun ser ikke hundre prosent ut som Margaret Thatcher, men fanger opp essensen: tonefallet, mimikken, og - tja, sjelen hennes - i den grad noe sånt eksisterer. Streep koser seg sånn med denne rollen at hun blir mye mer sjarmerende og sprudlende enn forbildet, selv om hun samtidig forsvinner helt inn i rollen. Det er synd at hun ikke gjør denne fantastiske skuespillerprestasjonen i en bedre film, men til gjengjeld løfter hun opp «Jernkvinnen» så høyt at hun egenhendig gjør den severdig.