- Barn er verdens beste lesere. Åpne og levende, faller fullstendig inn i historien og er tapt for omverdenen på en måte omtrent alle voksne har glemt. En bok som ikke blir lest, er bare en gjenstand. Og en bok som blir lest av et barn, er ekstra levende. Nesten magisk, sier Lene Kaaberbøl til Dagsavisen.
Den danske forfatteren har skrevet Tina-serien om hester, jenteheltserien W.I.T.C.H for Disney, og krim for voksne sammen med Agnete Friis. Men mest kjent er hun nok for fantasyserien «Skammarens dotter», fire bøker om Dina, som har arvet evnen til å se inn i sjelen til folk når hun ser dem i øynene. Der ser hun alt de skammer seg over, og gjør at de får enda dårligere samvittighet.
- Alle kan relatere til skam, og til følelsen av å være ubetydelig og gjennomsiktig. Både gutter og jenter, og voksne, sier Kaaberbøl.
Dyreglad
Den første boka i hennes nye serie, «Villheks: Ildprøven», kommer nå. Den handler om Clara, som lever et helt vanlig liv med skilsmisseforeldre og en bestekompis som heter Oscar. En dag blir hun klort av en villkatt, og må fraktes til sin fjerne moster på landet, en tante som informerer henne om at hun nok har hekseblod i årene. Clara er villheks, med spesielle evner til å kommunisere med dyr. Men det må bevises, og Clara må igjennom en rekke vanskelige prøver.
- I Villheks-serien ville jeg skrive noe om kjærligheten til dyr. Jeg er humanist, men også animalist, med en solidaritet utover det menneskelige. Jeg synes det er viktig å vise fram alle de andre skapningene som lever rundt oss, at både barn og voksne kjenner dem. Særlig den nære naturen, de nære dyrene. Mus og ravner og måker og insekter som er der, også i byene. Ekte dyr med ekte instinkter, ikke tegneseriesøte ønskeklisjeer.
Magisk hverdag
Der «Skammarens dotter» foregikk i et rent, middelalderlignende fantasy-univers, er «Villheks»-serien lagt til et univers som eksisterer i og parallelt med en realistisk hverdagsverden.
- Jeg liker at man kan sette vill- foran alt mulig, og slik skape et helt nytt univers med veldig enkle språklige midler.
«Villveier» er for eksempel en slags veier i tåka, som raskt leder til magiske steder i naturen.
- Universet ligner, men er ikke likt. Det er det som er så fint med fantasy, at man kan skrive om all slags ondskap, og fæle farer, men likevel tar vare på håpet. Syttitalls sosialrealisme der alt er trist og traurig ligger ikke for meg, sier Kaaberbøl.
Populær for gutter
Det er dessuten en klar bonus at fantasy fenger både gutter og jenter.
- Litt av problemet med at gutter ikke leser like mye som jenter, er kanskje at kvinnelige lærere og bibliotekarer og barnebokforfattere liksom skal prøve å finne ut hva som fanger en niårig gutt. Jeg ser det selv, hvor mye vanskeligere det er å skulle skrive fra en gutts perspektiv. Skriver jeg om jenter, har jeg jo masse egne erfaringer å dra på. Men også gutter liker spenning, fantastiske eventyr der alt kan skje og uventede hendelser snur opp og ned på alt. Da spiller det mindre rolle om helten er jente eller gutt. Jeg har fått masse begeistrede tilbakemeldinger fra gutter som syntes «Skammarens dotter» var kul. At de derimot ikke gidder lese om jenteuniversets mange intriger, om sminke og mote og hvem som baksnakker hvem, forstår jeg kjempegodt.
Guttevenn
I Villheks-serien er Clara hovedpersonen, men hennes kompis Oscar spiller også en viktig rolle.
- Jeg liker vekselbruket mellom store og små utfordringer i fantasy. Den store er jo alltid å redde verden. Den mindre handler i «Villheks»-serien om sånne ting som at gutter og jenter egentlig kan være bestevenner uten å være kjærester. Går det? Oscar må tåle en del småerting, men det takler han fint. Han er en uredd motpol til mer forsiktige Clara. Siden de to er blodssøsken, har han dessuten fått en bitte lite dråpe villblod i seg. Det er gøy, å tilsette en dråpe magi i en ellers alminnelig gutt og se hva som skjer.
Viktig litteratur
Kaaberbøl har skrevet tre bøker i «Villheks»-serien så langt, og planlegger seks totalt. Hvis alt går etter planen.
- I «Skammarens dotter» tok karakterene rett og slett overhånd. Det jeg hadde planlagt som trilogi, ble fire bøker, fordi de nektet å komme seg ned fra høylandet der jeg etterlot dem i bind to, til lavlandet der slutten skulle skje, raskt nok. Så vi får se.
De positive lesermeldingene renner allerede inn:
- Det fineste jeg hører, er at barn har begynt å lese på grunn av en bok jeg har skrevet. Skriver man for voksne, skriver man jo for de allerede omvendte. Skriver man for barn, har man mulighet til å være den som tenner lyset. Derfor er barnelitteratur viktigere enn voksenlitteratur. Jeg holder aldri opp med å skrive for barn.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
