Kultur

NFI-direktøren slår tilbake mot kritikken

Mangler kunnskap. Ikke oppdatert. Slik svarer Norsk filminstitutts direktør på kritikken fra Rushprint-redaktøren.

– Kulturdepartementet har ikke lagt seg opp i ett eneste enkeltvedtak i min direktørperiode.

Dette fastslår Norsk filminstitutts direktør Sindre Guldvog, etter kritikken fra Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen i gårsdagens Dagsavisen. I en ny bok om norsk filmbransje kritiserer Lismoen Norsk filminstitutt for å være for uselvstendige overfor Kulturdepartementet. I Dagsavisen karakteriserte Lismoen NFI som «servilt», ettergivende for politisk press, og rettet kritikk mot linjen som er blitt ført under dagens direktør Sindre Guldvog.

– Her tror jeg Lismoen mangler kunnskap. NFI er en statlig etat, et forvaltningsorgan underlagt kulturdepartementet. Vi skal utføre regjeringens politikk, vi skal være en rådgiver for departementet, og vi tar egne initiativ når det er nødvendig. For eksempel har vi gjort en utredning av EUS AMT-direktiv, der vi anbefaler politikerne å involvere tilbydere av strømmetjenester i finansiering av norsk film.

– Det er ikke noen målsetting for oss å vise uenighet med departementet gjennom media, slik Lismoen synes å ønske. Vi vil samarbeide med vårt overordende departement, og med filmbransjen forøvrig, sier Guldvog.

– Det er heller ikke en målsetting å skyve uenighet under teppet. Derfor arrangerer vi for eksempel politiske seminarer og filmkonventer om filmkultur og kvalitet, der vi diskuterer utfordringer bransjen står overfor.

Les også: Bredside mot filminstituttet i ny bok

Avviser «Pax»-kritikk

I boka tar Lismoen opp debatten rundt filmen «Pax» (2011), der daværende NFI-konsulent Nikolaj Frobenius hevdet at han var blitt utsatt for politisk press til å gi filmen støtte, av hensyn til kvinneandel.

– Dette var før min tid som direktør. Ansatte på filminstituttet kjenner seg ikke igjen i Lismoens fremstilling av saken. Etter det jeg vet, var ikke departementet inne i saken. Om en sju år gammel sak er det Lismoen har å henge noe på, veier ikke kritikken særlig tungt, sier Guldvog.

Han viser til endringer i ansvarsforholdet mellom departementet og NFI siden «Pax»-debatten.

– Med en ny filmmelding og en annen filmpolitikk har ansvarsfordelingen mellom departement og filminstitutt endret seg. Lismoen har ikke fått med seg at filminstituttet har fått flere ansvarsområder og større delegert myndighet de siste årene. Vi har større råderett over våre egne budsjetter og fordelingen av midler gjennom våre tilskuddsordninger. Vi utformer selv forskriftene som regulerer fordelingen av filmstøtten. Det er lengre armlengdes avstand nå.

I boka og i Dagsavisen kritiserer Lismoen også NFIs talentordning Nye Veier for å være lite nyskapende. Her kommer NFI-direktøren Lismoen i møte:

– Vi arbeider kontinuerlig med å forbedre oss. Nye Veier har langt på vei svart til mine forventninger for ordningen. Men jeg kan se at det er utfordringer her som vi må arbeide videre med.

– Lismoens ønske er at filmen skal være enda mer relevant og spille en enda større rolle i samfunndet. Det målet deler vi. Men Lismoen er ikke oppdatert på hvordan systemet virker mot å nå dette målet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Østeuropeisk»

I boken har Lismoen sammenlignet NFIs konsulentsystem med «noe som tilhører den østeuropeiske kommunismens historiske skraphaug». «– I praksis er mesteparten av norsk statsstøtte til spillefilm og TV-drama vedtatt av to konsulenter (...) Det er som om hele den norske skjønnlitteraturen skulle vært styrt av to personer. Det er et demokratisk problem at så få personer styrer mesteparten av midlene», uttalte Lismoen til Dagsavisen. NFI-direktør Guldvog reagerer på Lismoens fremstilling.

– Å kalle dette for «østeuropeisk kommunisme» er en svært billig sammenligning. De fleste europeiske demokratier har ordninger tilsvarende våre. Film er en dyr kunstart, derfor er det et begrenset antall filmer som lages hvert år. Du kan ikke ha 100 konsulenter. I andre land med andre ordninger, for eksempel utvalgsbasert, gir mindre rom for å løfte fram kunsterisk spenstige prosjekter og går mer mot konsensusvedtak.

Lismoen har ikke gjort en grundig analyse av konsekvensene av det han sier. Diskusjon om filmbransjen og filmpolitikken er alltid velkommen. Men den må være faktabasert og kunnskapsbasert.

– Det er riktig at det er to konsulenter på spillefilm og tv-drama. Samtidig er det flere støtteordninger som går utenom spillefilmkonsulentene - som markedsstøtte og etterhåndsstøtte. Vi har et større konsulentapparat enn bare spillefilm. Vi skal ikke underslå at våre konsulenter har stor innflytelse på hvordan filmpolitikken gjennomføres. Det er også en av grunnene til at de skiftes ut hvert fjerde år. Lismoen har tilsynelatende en oppfatning av at våre konsulenter opptrer i et selvstendig rom. Men de jobber innenfor et system der vurderinger og avgjørelser blir diskutert og evaluert opp mot det overordnede målene med filmpolitikken, understreker Guldvog.

Mer fra Dagsavisen