Nerdenes hevn

I 2014 erklærte New York Times’ Noam Cohen at «vi er alle nerder nå». Aldri før hadde grensene mellom nerdekultur og mainstream vært så porøs, mente han. Og flere før ham har sikkert spådd at det samme ville skje. Populære serier som «Breaking Bad» har har trolig banet vei for nerden som potensiell kul protagonist med interessante karaktertrekk, og nå er det klart at det kommer en sesong 2 av dette årets fremste hype, sci-fi-serien «Stranger Things».

Serien følger tendensen ved at flere filmer og serier som opprinnelig har vært myntet på et smalt publikum, plutselig har gjort nerdekultur interessant for allmennheten. Tegneserie-baserte filmer og serier som det svært så populære Marvel-universet, er bare ett eksempel, og har i dag fått konkurranse av Warner Bros.’ storsatsing på DC Comics’ superhelter og skurker, hvis kinoaktuelle «Suicide Squad» er tredje film i rekken. Også fantasibasert fiksjon som «Game of Thrones» har bidratt til at nerdete interesser er blitt popkultur.

Kanskje frøet ble sådd i 2001, da man så den enorme appellen filmatiseringene til «Lord of The Rings: The Fellowship of The Ring» og «Harry Potter and the Philosopher’s Stone». Før det hadde vi selvsagt «Star Wars»-filmene, og vi hadde alle «nerdcoms»-ene under «Michael Cera og Seth Rogen-æraen» på 2000-tallet, sparket i gang av serien «Freaks and Geeks» fra 1999, men ikke alle disse filmene – som den fantastiske, filosofiske og sære nerdekaramellen «Donnie Darko» med Jake Gyllenhaal – nådde like bredt ut. Vi så ikke den samme tendensen med at nerdekultur ble normalisert som vi gjør i dag.

Nostalgisk sci-fi

Bare de siste åra har det kommet mange flere nerder innen TV-fiksjon. De er å finne i populære serier som «Silicon Valley», «Halt and Catch Fire», «Mr.Robot», og nå sist i «Ghostbusters»-remaken. Og altså «Stranger Things». Men hva skal nerder som sympatiske hovedroller i populærkulturen være godt for? Og hva gjør «Stranger Things» til en viktig serie?

Den nostalgiske sci-fi-serien har fengslende story, sterke karakterergalleri og fengslende soundtrack. Den er lagt til et nostalgisk 80-tall, med hustelefoner, kassettspillere, og walkie-talkies i mursteinsformat, og den har skapt mye engasjement blant den gjengse serie-entusiast. I den avsidesliggende småbyen Hawkins, Indiana, begynner plutselig merkelige ting å skje. Det lokale politiet settes på saken, og sheriff Jim Hopper (David Harbour) oppdager snart at det er flere «stranger things» knyttet til forsvinningen av en viss Will Byers.

Med sin stilistiske 80-talls-tematikk, i overnaturlige slør, der selv små detaljer som lyktene på BMX-syklene skaper magisk stemning, gir det deg ikke bare lyst til å se serier som «Twin Peaks», «Les Revenants» eller historier skapt av Stephen King på nytt. Som samtlige som har uttrykket begeistring over serien påpeker, bærer «Stranger Things» svært bevisste likhetstrekk og referanser til flere ikoniske fiksjonsuniverser.

Seriens fokus på parallelle universer kan gi assosiasjoner til «Ringenes Herre», «Nightmare On Elm Street» og «Poltergeist», og den har rene ikoniske referanser til 80-tallsklassikere som «Alien», «Stand By Me» og ikke minst Spielberg-produksjonene «E.T.», «The Goonies», «Close Encounters of the Third Kind» og «Super 8». Også seriens grufulle eksperimentering på mennesker som er annerledes, minner ikke bare mye om nevnte «E.T», men også om «X-Men». Det refereres dessuten fysisk til disse universene - som at moren til Will har kjøpt billetter til «Poltergeist», og at det henger en «The Thing»-plakat på gutterommet. Nerdeklubben diskuterer og kommenterer likheter og spiller «Dungeons and Dragons» – før det som likner smertelig på demonprinsen Demogorgon, «the Lord of All That Swims in Darkness», i spillet de lever seg inn i, kommer til liv på ekte. Ethvert barns verste mareritt blir virkelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Troverdig univers

«Stranger Things» tar allerede fra begynnelsen barnlig fantasi på ramme alvor. Det er kanskje også derfor det er så befriende å slippe seg selv løs i dette universet, fylt til randen av gjenkjennelsesfaktorer og nostalgi. Hvem vil vel ikke være barn igjen? Det spilles hele tiden på gjenkjennelse, med respekt til seriene og filmene det henvises til: Referansene og symbolikken opptrer i synergi med tempoet og på narrativets og klippingens rytmiske premisser. Slik blir enkeltdelene noe mye større i sum, enn blott isolerte, påtatte digresjoner, som resultat av en algoritme som fortalte Netflix at «dette må med fordi folk liker disse filmene».

En avgjørende suksessfaktor for at serien er troverdig som univers, er svært god casting. Bare det at man har valgt å putte David Harbour i rollen som den einstøe politisheriffen Jim Hopper – hvis fjes bærer sterke assosiasjoner til Jack Nicholson – side om side med Winona Ryder, som hadde sin storhetstid på 80-90-tallet, utgjør en mer eller mindre bevisst symbolikk på en tilbakelagt tid. De to sammen representerer noe kjent og nostalgisk innen film- og TV-fiksjonsnuniverset.

Menneskeliggjorte

Samtlige av de gode hovedkarakterene i serien representerer utskuddene i ethvert vestlig samfunn: Den alkoholiserte einstøingen (Harbour), den hysteriske, gale alenemammaen som mistenkes for å ha ukontrollerte følelsesutbrudd og lite kontakt med den virkelige verden, da hun tror på overnaturlige krefter (Ryder). Du har den nerdete guttegjengen som er opptatt av spill i alle slags former og har kallenavn som «Midnight», «Frogface» og «Toothless», er det ikke så vanskelig å gjette at de ikke blir sett på som særlig attraktive heller. Du har den introverte raringen med ugredd bøttesveis, han typen som holder seg for seg selv, og som blir mistenkeliggjort for å ha perverse forestillinger. Som Wills storebror Jonathan Byers (Charlie Heaton). I «Stranger Things» blir denne typen menneskeliggjort. Han får et ansikt, en historie og en personlighet. Han er kanskje den viktigste karakteren av dem alle når det kommer til å skildre utskuddene i samfunnet, for her har vi for en gangs skyld anledning til å sympatisere sterkt med ham. Vi har også den usikre, skoleflinke tenåringen Nancy, som er blitt forelsket i en av de kule guttene på skolen og som må velge mellom det å være kul eller pliktoppfyllende skolenerd. Og vi har Barb, hun litt mindre pene som prøver å snakke fornuft til venninnen sin – men som ingen hører på eller ser. Nettet har forresten svømt i støtteerklæringer og hyllester til Barb, med sitater som «In a world full of Nancy’s, be a Barb!»

Androgyn

Sist men ikke minst, har vi Eleven, sterkt tolket av Millie Bobby Brown. Med sin skinna skalle, sitt androgyne utseende og spennende ansiktsuttrykk bærer hun trekk til andre sterke kvinnelige skinheads som har slått seg opp som ikoner for filmhistorien. Blant dem «Alien»-franchisens Ripley (Sigourney Weaver), G.I. Jane (Demi Moore) og Furiosa i «Mad Max: Fury Road» (Charlize Theron). Men Eleven representerer langt mer enn en ikke-typisk feminin estetikk. Hun representerer også konsekvensen av annerledeshet i både positiv og negativ forstand. For Eleven tviler på seg selv, hun også. Det som burde sees som en styrke, å ha telekinesiske krefter, er noe hun skjemmes over. Hun representerer en usikkerhet rundt egne egenskaper og trekk, som vi kan relatere oss til. Selv om hun innimellom velger å trosse normene i samfunnet, hva gjelder adferd og utseende, er hun samtidig sårbar og lengter etter aksept og kjærlighet.

Når bredt ut

«Stranger Things» evner å ha en bred appell også utover det å representere utskuddene, ved at de dekker ulike alderssegmenter. Dermed evner «Stranger Things» på en svært heldig måte å nå ut til en enormt bred gruppe, samtidig som den representerer «nisjene», og oppleves dessuten for de tre hovedgruppene den dekker. En betydelig styrke med serien er følelsen av samhold på tvers av voksne, barn og ungdommer, når gruppene teamer opp mot onde krefter. Dette er et segment som ofte er totalt fraværende i skrekkfilm og grøssere, der barn og ungdom har hovedrollene, som eksempelvis i nevnte «Nightmare On Elm Street». Bare det at hovedkarakterene slår seg sammen, i en felles tro på at noe overnaturlig finnes, der alle har en avgjørende part, voksne som barn, underbygger det det innledende premisset om å ta barnlig fantasi på alvor, samtidig som det særegne felleskapet bygger sterkt opp under det underkommuniserte budskapet om at outsidere ikke er alene om å være rare (som det påpekes akkurat melodramatisk nok fra Mor Byers til sønnen Jonathan som skal fange monster alene: «You act like you are alone, but you are not!»). Man slår et slag for at felleskap fungerer i beste Tolkien-ånd. Og det er definitivt en feelgood-forsterker.

Legitimerer annerledeshet

Men tilbake til spørsmålet om hvorfor det så viktig at serien består av et ensemble med nerder og utskudd. «Stranger Things»’ undertekst handler i stor grad om kampen om å få lov til å være annerledes. Om retten til å bli akseptert, selv om man ikke er et medlem av en kjernefamilie. Det er en kamp for å ikke bli stemplet som en «freak» selv om man har ulikt utseende eller en atferd en ikke kan kontrollere, selv om man har «forskrudde» ideer, eller dyrker lidenskapelige hobbyer utafor det som er normen. Mye av dette uttales eksplisitt i dialogen - som når storebror Byers prøver å fortelle lillebror hvorfor pappa er teit og ikke skjønner noen ting: «He is trying to force you to like normal things. You like The Clash. That’s what matters.» Eller det kommuniseres indirekte, som det at forsøksmennene fra Staten (muligens CIA, men dette får vi aldri vite), vil ha kontroll over minoriteten (Eleven), fordi hennes annerledeshet gjør at hun handler uforutsigbart og på egne premisser, noe som er vanskelig å kontrollere. Ergo må hun bures inne og forskes på.

Kampen for å være annerledes er ikke vunnet i dagens samfunn. Derfor er det viktig å normalisere annerledeshet i populærkulturen. At det har blitt akseptert, og nærmest romantisert å være en annerledes i den fiktive verden med sterkest innflytelse på vår underbevissthet, TV og film, er dette med på å gjøre oss kjipe dødelige mer villige til å akseptere annerledeshet i den ekte verden også. Økt toleranse er helt avgjørende for å overleve i en stadig mer globalisert verden, med økende økonomiske og kulturelle ulikheter.

Dette skildres også symbolsk i serien, når nerdeguttene tar Eleven inn i varmen, og inkluderer den fremmede. Og selv om de innledningsvis tviler på om hun kan hjelpe dem, og er redde for hva hun kan gjøre, konkluderer de omsider med at hun er «awesome». «Stranger Things» er noe så særegent som en ensebleserie av nerder som redder lokalsamfunnet mot skumle krefter. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle trenge å se mer av dette. La nerdene få sin hevn.