DIKT
Arnold Eidslott
«Postludium»
Gyldendal
I 59 år har han opplyst og gledet oss og gjennomboret virkeligheten med sine dikt; nesten 30 samlinger er det blitt siden debuten i 1953. Men i intervjuer har han presisert at han «egentlig» er telemontør, den etter hvert 85-årige sunnmøringen Arnold Eidslott.
Forlaget presenterer den nye samlingen, «Postludium», som «en slags epilog til et stort forfatterskap», altså som en avslutning. Den er utpreget eidslottsk, til de grader at det ikke ville ha vært nødvendig med noe forfatternavn på omslaget, eller noe bilde av den forventningsfullt åpne, sterkt religiøse tenkeren på innbretten.
Religiøse er alle Eidslotts diktsamlinger, misjonerende er han også blitt kalt; men knapt i noen annen samling har troen og misjonskallet virket sterkere enn her. Hos en mindre lyriker kunne det ha virket påtrengende eller utenpåklistret og redusert kvaliteten. Hos Eidslott blir troen til et naturlig, lyrisk og dikterisk element. Gjennom et drøyt halvsekel har han vært omtalt som en av de fremste modernistene i norsk lyrikk. Det er han fortsatt.
Det har noe med ordbruken å gjøre, og med respekten for ordene, for ordet: «Det heter Skapelse det heter Gud/La de gamle ordene i fred ordgytere». Et lite ord som «her» framheves og sluttstilles stadig, til det får en helt særegen virkning: «Det heter Av intet gjorde Han alt her/Hvisker du Hans navn så skaper også du»; «Amen i Jesus Kristus her her». Det foregår og tenkes med andre ord i den verden hvor den som tenker og dikter, befinner seg, i det dennesidige. Her. Det som tenkes, er det som ikke kan benevnes, det som ikke har noe annet navn enn «Jeg er». Gud, som dikteren kretser rundt, selv om han bare kan beskrive det i form av enkelte manifestasjoner og hendelser opp gjennom historien, med hyppige bibelreferanser, gjerne med en ofte gjentatt presisering av at dette uutsigelige er mitt eller vårt alt: «Herre Jesus du mitt liv/Herre Jesus du min død her/Herre Jesus mitt eneste kom kom». Man tenker snart på Edgar Allan Poes lydmaleri («Bells Bells Bells»), snart på Welhaven og «det uutsigelige» som «skal Digtet røbe dog».
Når Eidslott hyller sin store russiske kollega Lev Tolstoj, vises det til hans verker, men hyllesten gjelder den religiøse tenkeren:
«Dette velde av ånd i denne/fattige tid hvor Europa vår mor/lever uten Gud som gav oss livet/Ensomme fyrste som tjente Ham ha takk».
Noen steder kan han også bli så konkret at det nesten virker humoristisk, som i kommentaren til Bellinis portrett av den mektige venetianske dogen Leonardo Loredano: «over analfabetenes tause hær i vårt Italia denne ensomme/klippe som Rockall i storhavet». I det samme diktet om Loredano-portrettet møter vi også et annet typisk Eidslott-begrep, nemlig natten:
«Og under hans massive drakt av metall hva ser vi brødre/En natt på to ben stående en lenge glemt forbannelse her».
Andre sammensetninger er «nattsyner», «verdensnatten», de vanligere «de nattlige ropene» og «over natt og fattigdom kneisende». Samt den helt særegne konstruksjonen «nattslått»: «Når mørket vil holde oss nede/med prøvelsers nattslåtte hær/Da husk mine brødre det dages/ved Ham som bestandig er nær» (her finner vi også både rim og rytme); «Se dine nattslåtte sønner/og hør deres rop flerre natten». Denne neologismen er med på å prege flere av Eidslotts diktsamlinger; i «Postludium» får den også en parallell, nemlig «sorgslått».
Kommer det mer? Ordvalg, tone, det veldige temaet, rytmen som tross alt lurer seg inn i diktene og videre i oss - alt tjener til å understreke det mektige budskapet, som kan opptre i voldsomt konsentrert form: «Jeg Adam/forstår ikke Gud men tror Ham/og skal se Ham i en annen dimensjon». Eller, nær slutten, om dikterens og diktets rolle: «Poeten/billedsmeden ensom (…) Et dikt må være/av sorg og nød en bønn/Amen».
Noe punktum settes ikke, like lite som noen andre skilletegn. Kanskje er ikke «Postludium» avslutningen, kanskje kan vi håpe på mer? I motsatt fall er det ikke bare «en slags epilog», som forlaget sier, men en meget verdig avslutning. Vi kan bare takke. Her.
Arnold Eidslott har en helt særegen ordbruk, som går igjen i hans tallrike diktsamlinger.
«Hos Eidslott blir troen til et naturlig, lyrisk og dikterisk element.»
