Når Aschehoug anklager

Bare for å ha det klart: Jeg tar ikke så nøye på uskrevne regler men ernøye med litteraturen.

Jeg har stor forståelse for at forlagsredaktørene som har utgitt denne bokamener det er en god bok. Hvis ikke hadde de ikke utgitt den. Det tror jegleserne også forstår. Jeg har mindre forståelse for at min vurdering – jegsynes ærlig talt ikke at dette er noen særlig god bok – fårforlagsredaktørene til å insinuere at jeg verken har lest hele boka ellerhar forstått romanens konstruksjon. Jeg har absolutt ingen forståelse for atde anklager meg for språklig overgrep.

Merete Morken Andersen og Benedicte Treider hevder at «Kongen befaler» er enroman med mange stemmeleier og en kompleks struktur. Det er feil. Romanenopererer med to stemmeleier jeg-fortelleren som barn og jeg-fortelleren somvoksen. Romanen har dessuten en relativt enkel struktur. Den består av ulikeepisoder fra jeg-fortellerens liv – noen fra barndommen andre fravoksenlivet – som er flettet inn i hverandre. Å hevde at det gir boka enkompleks struktur er det samme som å si at alle romaner har kompleksestrukturer. Ettersom jeg har lest hele romanen kunne jeg godt ha pekt utalle overgangene. Det er ikke interessant.

For øvrig forsøkte jeg i min anmeldelse nettopp å gjøre rede forutfordringene knyttet til det å anmelde Linda Gabrielsens «Kongen befaler».Jeg understreket at hun var debutant at temaet var alvorlig og utfordrendemen at jeg hadde problemer med måten boka var skrevet på. Det forsøkte jeg åvise ved å utlegge et konkret eksempel på det jeg oppfatter som en mindreheldig forening av barnets uskyld som ennå ikke vet hva det skal bli vitnetil og det jeg kalte ’estetisk skyld’ – med estetisk skyld ønsket jeg bådeå referere til den voksne fortellerens bevisste tilbakeholdelse avinformasjon og til det uestetiske ved denne tilbakeholdelsen.

Som litteraturkritiker føler jeg meg forpliktet nettopp i forhold til detlitterære eller estetiske. Uansett om temaet skulle være grusomt trist ogsamfunnsmessig veldig viktig er jeg nødt til å tenke på hvordan dettetemaet formidles litterært noe jeg antydet i tittelen. Det ville væreuredelig overfor leserne å ikke si noe om dette. Det er ikke uvilje. Det erdet som er jobben min. Dersom forlaget er uenig med den kritiskevurderingen ja da er forlaget uenig. Verre er det ikke. Uenigheten er formin del utelukkende estetisk.

Den litterære offentligheten i Norge er skrøpelig. Det er derfor det finnesuskrevne regler der. Det er ikke første gangen et forlag rykker ut på vegneav en bok forlaget allerede har godt god for ved å utgi den. Det erantakeligvis ikke første gangen en kritiker blir mistenkt for ikke å ha lestboka heller. Det får så være. Poenget er at Merete Morken Andersen ogBenedicte Treider går mye lenger enn det.

Jeg er – og dette mener jeg i fullt alvor – virkelig skremt på grensen avdet skrekkslagne over at to forlagsredaktører i et forlag som Aschehouganklager anmeldelsen for å være et slående eksempel «på hvordan makt ogspråk henger sammen og hvilken overgripende myndighet den som ’eierspråket’ kan ha». Er Merete Morken Andersen og Benedicte Treider egentligklar over hva de sier her? Er de klar over at de plasserer offentlig kritikkpå linje med de seksuelle overgrepene boka beskriver? Er de klar over at dedermed gjør forfatteren til det lille forsvarsløse barnet? Og forstår de aten slik beskyldning går ut over den estetiske uenigheten på en måte somforakter enhver form for litterær offentlighet?

Som kritiker i Dagsavisen – og som grunnleggende engasjert i de prinsipiellesidene ved den litterære offentligheten – er jeg interessert i å vite omdette synet på kritisk uenighet er representativt for forlagshuset Aschehoug.