Det samlede billettsalget til Øya i år har passert 55.000, for fire dager med tilhørende klubbkvelder. Og det er et konservativt anslag, ikke iberegnet salg til gårdagsnattas klubbarrangementer. Dermed har Øya passert Hove-festivalen, som solgte 52.000 billetter.

I går fikk Big Bang æren av å sette punktum for den niende Øya-festivalen. De var med på den første også, i 1999, men da var det ikke så mange som hadde hørt om dem. Heller ikke om Madrugada og de andre bandene på plakaten. Det var ikke så mange som tok turen til Kalvøya for å høre dem heller, den gangen – bare 1.500. I Middelalderparken i går var det rett og slett ikke plass til flere.

Regnet sidelengs

– På den første Øya-festivalen håpet vi at det skulle komme 5.000. Men det regnet sidelengs, og vi tapte 100.000 kroner, erindrer Claes Olsen.

– Vi gjorde alt selv, og var ikke forberedt på hvor mye som skulle til for å lage en festival. Men det kom så få at de ikke merket noe.

Claes Olsen drev rockeklubben So What da han startet Øya-festivalen sammen med kolleger fra klubbene Last Train og Paragrafen.

– Det var så mange norske band som ble dårlig plassert på festivaler. Og mange band som spilte i kjellere, som vi mente burde komme ut til mange flere. Vi mente at disse klubbene sammen kunne gjøre noe for dem.

Allerede det andre året hadde Øya Asian Dub Foundation på programmet, og de utenlandske attraksjonene er blitt stadig større. Men fortsatt har Øya en sterk lokal profil på programmet.

Nye norske grupper

– Vi tar viktige grep med de nye norske gruppene. Som å annonsere flere av dem før jul, slik at de får mer oppmerksomhet og blir bedre kjent før selve festivalen. Når Big Bang selger mye bedre enn Primal Scream, får Big Bang spille på den største scenen, selv om noen synes det er rart. På mange andre festivaler får de utenlandske artistene spille sist bare fordi de er utenlandske.

Det store vendepunktet kom da festivalen flyttet fra Kalvøya til Middelalderparken i 2001.

– Vi brukte lang tid på å finne et egnet sted, vi reiste rundt på alle øyene, helt til vi plutselig fikk se dette området på en tur over en av bruene her.

– Men det er ikke akkurat ei øy?

– Nei, bare nesten, det er mye vann rundt, og vi må over ei bro for å komme inn. Navnet var blitt et hjertebarn forklarer Olsen. Som ikke ser bort fra at festivalen kan utvides i nærområdet i framtida.

– Men vi kommer aldri til å forandre oss for å tilpasse oss et annet publikum enn det vi har i dag. Vi vil ha band som utfordrer publikum, og gjerne provoserer noen av dem.

Knutepunktstatus?

Nå kjemper Øyafestivalen med fem andre festivaler om å få knutepunktstatus, med faste midler fra statskassa. Olsen understreker at meningen deres ikke er å bruke en eventuell tildeling til å markere seg sterkere i budrundene om de største artistene.

– Vi vil heller få til flere bestillingsverk, lage en scene til, gjøre mer med festivalen året rundt, og ta norske band til utlandet, forklarer Olsen, som ikke vil at dette spørsmålet skal overskygge selve festivalen akkurat nå.

– Ingen har kommet bort til meg i løpet av de siste dagene og snakket om denne knutepunktstatusen. De er opptatt av hvilke band som skal spille, legger han.

Dagsavisen startet i går kampanjen for å gjøre Åge Aleksandersen til en av hovedattraksjonene neste år. Det kan dere vel klare?

– Ingen kommentar, sier Claes Olsen.