5
The XX
«I See You»
Young Turks/XL Recordings/Playground
Jamie Smith og kompani er her med nytt album etter at Jamie har operert litt på egen hånd som DJ og det med suksess. The xx slo igjennom med den selvtitulerte debuten i 2009, toppet mang en årets beste-liste, og det meget så velfortjent i min bok. The xx er mer straight denne gangen. Mer pop. Mer sanger med vers og refreng, men fortsatt umiskjennelige i sin form og uttrykk.
For dette er jaggu både vakkert, overraskende og spennende. Albumet klokker inn på 39 minutter og er med det i takt med samtiden, for hvem ønsker lange album i dag hvor det er spillelister som har tatt over for albumet? Vokalen er harmonisert her og lagt lag på lag og blir med det et kraftfullt virkemiddel. Det er bare å glede seg til de avslutter torsdagen på Øya til sommeren.
The xx bruker mange triks fra tusenårsskiftet. Altså synthriff og til tider opplagte akkordskifter, men alt i en ganske så lavmælt innpakning der låtene har et slags iboende temposkifte. Musikken blir med det både kitsch og kunst. Brukskunst og abstrakt pusterom. Her ligger også mye av hemmeligheten til The xx. De har spor til både stua og klubben. du kan være nedstemt, men også dansende glad. Det er vel grunn til å tro at det ligger et aldri så lite lager av remikser for klubber og dansegulv i et hvelv hos Jamie. Alle låtene har potensial til å bli store hits på dansegulv verden over. For dette er klubbmusikk for hjemmeanlegget med utrolig fengende riff og kan saktens minne om en slags introvert variant av trance fra 1999, på halvt tempo.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Samtidig er dette basstungt og sjelden overlesset i produksjonen og blir med det veldig så stilig der musikken er både lavmælt og breial på en gang. The xx låter erkebritisk. Lavmælte, men samtidig selvsikre. I sum er dette rett og slett en samling låter det er lett å like, men enda enklere å bli glad i. Jeg setter den på igjen, jeg.