4
The Weeknd
«Starboy»
Universal Republic
The Weeknd er en slags tilfeldig popstjerne. Han står ofte i skyggen omgitt av strober og motlys og byr på heftige refrenger på repeat. Han treffer en nerve med sine store sanger om hjerte, smerte, rus og mørke. Som han synger i tittelsporet: «House so empty, need a centerpiece. Twenty racks a table cut from ebony. Cut that ivory into skinny pieces. Then she clean it with her face man I love my baby». Han fortsetter altså der «Love Land» slapp. Det er ensomt på toppen, men han har oppgradert fra billige glassbord til dyrt interiør, mens kjæresten fortsatt snorter kokain i stua hans. Og han digger det. Rett på sak der altså og i samme slengen imiterer livet kunsten all den tid Weeknd og hans eks, modell Bella Hadid, begge deltok under Victoria’s Secret-showet denne uka.
Det er nesten et snev av postpunk på «False Alarm» og det funker rett og slett helt brillefint. «False Alarm» er en sånn sang som godt kunne vært fra 1981, i fjor eller neste år. Den er tidløs og klokker inn godt under fire minutter. Max Martin bidrar på «Rockin’», en Michael Jackson-aktig sak som buldrer av gårde og minner mer enn bare litt om «Say, Say, Say» med nettopp Jackson og Paul McCartney.
Norske Cashmere Cat er medhjelper på fire låter. Han er jo til vanlig en del av teamet til Benny Blanco, som er kreditert her også. The Weeknd la stemme på Kattas «Wild Love», så de to er ikke ukjente for hverandre. «True Colors» er en rolig R & B-låt på det jevne. Det samme kan sies om «Attention». «All I Know» med gjestevers av Furture» er en småpen sak med et snev av Kid Cudi, eller Emile. «Die For You» funker også greit, men er ikke noe høydepunkt. Vi har vel hørt Cahsmere Cat bedre før?
«Stargate Interlude» har med Lana Del Rey, mens Kendrick Lamar legger vers på «Sidewalks». Dette viser noe av statusen til canadieren. The Weeknd er en fyr de aller, aller fleste vil jobbe med.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Også var det Daft Punk da. Alt de tar i blir til gull. Så også her. Tittelsporet er allerede en klassiker. Men «I Feel It Coming» er slettes ikke verst den heller med kjent og repeterende autotunerefreng og gitaren som vi er vant med. Det hele er i sum en anelse Michael Jackson dette også. Daft Punk er som vanlig heftige og deres stjernestøv drysses bare i små doser over de to sporene. De har en egen evne til å få et ganske ordinært komp til å bli låter som blir svære giganter, så også her.
Som album er dette altfor langt. 18 spor virker nærmest bortkasta og en slags overlevning fra CD-æraen da hele disken skulle fylles. Nei, hadde dette vært ti spor, som jo er akkurat passe for et album hadde dette vært en kandidat for årets beste-lister. Nå er det ikke slik, men gullkornene her er så brillefine at det veier nesten opp for den noe daffe avslutningen. Men livet består jo også av ukedager.
The Weeknd spiller i Oslo Spektrum 19. februar 2017.