Nye takter

Verdens største protestsanger

Roger Waters er en av verdens største rockestjerner. Med sitt nye album tar han begrepet «samfunnskritiske sanger» til et nytt nivå.

5

Roger Waters

«Is This The Life We Really Want»

Sony

«Who gives a fuck anyway» spør Waters dystert i «Broken Bones» på sitt nye album. Han gjør det tydeligvis selv, der han beklager at verden ikke begynte om igjen etter 2. verdenskrig, men fortsatte å sette grådighet over frihet. Likevel er ikke alt tapt: «We cannot turn back the clock/We cannot go back in time/But we can say fuck you/We will not listen to/The bullshit and lies». Pink Floyd er kommet på museum i London, men ingen andre høres så skremmende aktuelle ut som Roger Waters akkurat nå.

Det er 25 år siden sist Roger Waters lagde et popalbum. «Amused To Death» hadde bakgrunn i mediedekningen av Golfkrigen året før, og ble den gangen omtalt på disse sidene som det beste han hadde laget siden Pink Floyds «Animals». Det var bare 15 år siden den gangen. Tidsperspektivene i denne musikken utvides stadig til det nesten usannsynlige.

Det nye albumet begynner med tikkende klokker, hjerteslag, og stemmer som filosoferer over livet, i lydmaleriet «When We Were Young». Metoden virker kjent for dem som har hørt sin del av gammel Pink Floyd-musikk. Albumet er produsert av Nigel Godrich, mest kjent for sitt arbeid med Radiohead. Waters og Godrich gjør en attraktiv oppdatering av den gamle Pink Floyd-lyden, uten å kopiere gamle ideer, men heller ikke med overdrevet dristige påfunn. Lydmessig er de mest spennende i «A Bird In A Gale», med pulserende, buldrende bass, truende gitarer, et elektronisk lydbilde så massivt at det her er uvanlig vanskelig å høre hva Waters synger. Waters spiller med nytt band, anført av gitaristen Jonathan Wilson, som vi ellers kjenner fra mer jordnære sammenhenger.

Begrepet «samfunnskritiske tekster» er nesten blitt en vits i årenes løp, ettersom det ble stadig mindre populært å si konkret fra i kunstneriske sammenhenger. Nå kan det se ut som vi har nådd et stadium der metaforenes tid er forbi. Dette er tvert imot agit-pop, et album fullt av eksplisitt sinne og konkrete formaninger. «You lean to the left, but you vote to the right» klager Roger Waters i «Déjà Vu». Som har begynte forsiktig og akustisk, som en sånn slentrende vise som vi også er godt vant til fra denne kanten, som høres trygg og trøstende ut, men som fort bygger seg opp, med store eksistensielle spørsmål, om hvordan Waters ville tenkt hvis han var Gud, hvis han var en drone i ferd med å ta ut et hus der en kvinne kanskje står og baker brød.

Albumtittelen, «Is This The Life We Really Want», må leses som et retorisk spørsmål fra Waters. For sånn som verden er nå vil han selvfølgelig ikke ha det. Som vanlig er det vanskelig å unngå Donald Trump. Spesielt når tittellåten åpner med et kutt fra den beryktede pressekonferansen 17. februar, der den nye presidenten skrøt av sin veltrimmede maskin. Velkommen til denne maskina, da. I denne sangen beskriver Waters en verden der egen suksess ikke er god nok, den må også omfatte andres fiasko, med frykten for utlendinger som det fremste våpenet for å holde folk på plass. Grønland renner ut i havet, journalister råtner i fengsel, studenter blir plutselig overkjørt, og hver gang teppet går ned for et uskyldig liv er det fordi vi sto stille og likegyldige og så på. Som antydet, disse sangene er et stykke fra den alminnelige popmusikken, men det kan hende vi kommer til å høre mer sånt i tidene som kommer.

Waters selv, han bare fortsetter og fortsetter. Hver eneste sang går til angrep på sørgelige menneskelige svakheter. Vi kjenner verdensbildet fra før, helt fra «Dark Side Of The Moon», «Animals» og «The Wall». «Picture This» byr på en oppramsing av elendighet. «Wish you where here, at Guantánamo Bay», synger Waters. Sånn som dette utvikler seg lurer vi på hva han skal fortelle om i «The Most Beautiful Girl In The World». Nei, det er ikke den gamle Charlie Rich-slageren, heller ikke Prince sin sang med samme navn, denne er også smektende nok, men den handler om ei jente som blir drept i et rakettangrep i Jemen.

Når Roger Waters har tatt oss gjennom sine beskrivelser av tingenes tilstand siter vi utmattet tilbake. En tresangers suite avslutter albumet med mer optimistiske noter, der Waters kommer fram til at kjærligheten likevel overvinner alt. Til tross for at «Part Of Me Died» igjen ramser opp all slags elendighet, bulldosere som jevne byer med orda, korrupsjon, kjemisk krigføring, lidende barn. Dette er ikke lett underholdning. Det er ikke et sånt album som kommer til å bli spilt mye for moro skyld i det tusen hjem. Men for å få seg en midt i fleisen, for å bli minnet om hvordan det står til i verden utenfor hodetelefonene har vi godt av dette. Deprimerende sanger, imponerende også. Det skal være plass til sånt.

Roger Waters på scenen i forrige uke, under sin nye «Us + Them»-turne. FOTO: SHANE KEYSER/AP/NTB SCANPIX

Mer fra Dagsavisen