Annonse
Fra omslaget.

Veldig mystisk, litt magisk

50-årsjubileet til The Beatles' "Magical Mystery Tour" kommer litt i skyggen av sommerens feiring av "Sgt. Pepper". TV-filmen er et underlig skue, men musikken er det ingenting å utsette på.

Annonse
Nye takter

Musikken fra «Magical Mystery Tour» kom ut 27. november 1967, først på en LP i USA, så som en staselig dobbel EP med billedbok mellom de to platene i Storbritannia (og Norge). Først og fremst var dette imidlertid en timelang TV-film som  ble vist av BBC 2. juledag 1967, til laber respons. BBCs egne seerundersøkelser viste at programmet var et av de minst likte gjennom alle tider. «Magical Mystery Tour» er vel det eneste feilgrepet i historien om The Beatles. Bortsett fra at de sikkert hadde det artig med å lage den, og at folk fortsatt insisterer på å se den med undrende nysgjerrighet, 50 år etter.
Fortsatt er det vanskelig å forstå poenget med «Magical Mystery Tour». Filmen kan kanskje forklares med å være en særegen syretripp, men «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»-albumet hadde nettopp blitt laget på de samme substansene, og denne plata har vel holdt seg rimelig godt. «Sgt. Pepper» toppet fortsatt listene til langt ut på høsten 1967. Etter utgivelsen hadde The Beatles bare gitt ut den helt nye singelen «All You Need Is Love», og lansert den på direktesendt TV til hele verden. Noe måtte de finne på i ukene etterpå. Det er kanskje ikke noe å si på at forberedelsene til «Magical Mystery Tour» ikke ble veldig omfattende. Det bærer filmen også preg av.
The Beatles hadde laget to ordentlige spillefilmer før: «A Hard Day's Night» (1964) og «Help» (1965), begge anerkjent som gode komedier med gruppa i hovedrollen som seg selv. Men disse hadde manus, regissør, de var gjennomført profesjonelt produsert. «Magical Mystery Tour» var et spontant innfall, om å leie en buss, få med noen få ordentlige skuespillere, noen erkebritiske eksentrikere (Bonzo Dog Doo Dah Band og Ivor Cutler), flere tilfeldig forbipasserende, og reise rundt på landet og se hva som skjedde.
I et kommentarspor til DVD-utgaven av filmen forklarer Paul McCartney konseptet rundt en «mystery tour». Som fantes i deres virkelige britiske omgivelser, pakketurer man bestilte uten å vite hvor ferden gikk. For barna hadde begrepet «mystery tour» en magisk tiltrekningskraft: «Vi fantaserte om hva som kunne skjedd i en «mystery tour». Jeg tror at det som egentlig skjedde var at folk fikk noen sandwicher, sang noen sanger, dro til Southport eller Blackpool, og reiste hjem», forteller McCartney. Turen til The Beatles bød på mye mer. Det hadde utvilsomt vært festlig å være med dem. Men som feriefilmer flest - de er morsomst å se på for dem som var med selv. I satiregruppa The Rutles' versjon ble det rare påfunnet til «Tragical History Tour».

Var det feilslått? Det er populært å benåde gamle kalkuner, men likevel vanskelig å finne formildende omstendigheter her. Paul McCartneys egen vurdering av «Magical Mystery Tour» er at den i alle fall ga flere en følelse av at det var mulig å gjøre hva som helst, og se om det virket. I en tid da det var lov å prøve og feile, uten at det fikk for store konsekvenser. Allerede året etter ble «Magical Mystery Tour» overgått av Monkees-filmen «Head», som satte nye rekorder i uforståelig egotripping. Vi ser en del forferdelige kunstprosjekter fra ledende popgrupper i dag også. De er imidlertid aldri så store som The Beatles. Ingen TV-kanaler vil vel finne på å vise Flaming Lips-filmen «Christmas On Mars» i beste sendetid 2. juledag. Men på den andre siden - i en dokumentarfilm om «Magical Mystery Tour» fortalte Martin Scorsese at han som ung og lovende filmskaper fikk mange gode ideer av det rare påfunnet til The Beatles. Så da så.
The Beatles - var ikke de egentlig ei popgruppe? Jo! Og «Magical Mystery Tour» inneholdt seks nye låter som holder alminnelig god Beatles-standard. «I Am The Walrus» og selve tittelsangen er til og med blant deres mest anerkjente sanger. Vi hører Paul McCartney på sitt mest ettertenksomme i "Fool On The Hil", og på sitt mest folkelige i "Your Mother Should Know".  George Harrisons "Blue Jay Way» var barndommens første opplevelse av at det virkelig kom forskjellig, men sammenhengende lyd fra to høyttalere. Var ikke dette mystisk, så veit ikke jeg. 

De seks nye sangene kom opprinnelig ut som en dobbel EP, med billedbok fra filmen mellom de to platene. I USA ble dette for fancy, der satte de sammen en vanlig LP, med filmmusikken på den første sida. Den andre sida ble fylt ut med singlene The Beatles ga ut i 1967: «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever», «All You Need Is Love», B-sida «Baby You're A Rich Man» og «Hello Goodbye». Dette blir ikke regnet med i rekka av «offisielle» Beatles-album, men man kan godt ta en nerdediskusjon om det likevel er et av deres beste. Den doble-EP-en nådde 2. plass på singellista i Storbritannia, bare holdt nede av «Hello Goodbye». I Norge endte den noen plasser lenger nede, siden den i tillegg til «Hello Goodbye» hadde både «Massachusetts» med Bee Gees og «Daydream Believer» med The Monkees foran seg. Ei god tid for popmusikk.

«Hello Goodbye» ble for øvrig spilt inn uka etter at de var ferdig med hele «Magical Mystery Tour»-spetakkelet. I historien om The Beatles finnes det absolutt ingen pauser. I løpet av 1967 og 1968 ga The Beatles ut 65 nye låter på plate, i tillegg til sidesporene "Magical Mystery Tour" og "Yellow Submarine" på film. En liten, selvopptatt utskeielse går det vel an å tilgi? 

Annonse