Annonse
NÅ: Etter mange år som bassist i andres band er Hilma Nikolaisen både sanger og gitarist i sitt eget. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Uavhengig på egen hånd

Etter mange år som bassist i Serena-Maneesh står Hilma Nikolaisen fram i spissen for sitt eget band. I morgen spiller hun på «Camp Indie» på Rockefeller.

Annonse
Nye takter

– Jeg er glad for å ha startet på noe nytt. Det gir noe helt spesielt. Det føles som om noe står på spill. Samtidig som det gir en frihet og en skaperglede som er sentral for livskvaliteten, sier Hilma Nikolaisen.

Før Bylarm var Hilma Nikolaisen en av Dagsavisens anbefalte blant alle de nye navnene på festivalen. «Med bemerkelsesverdig sterke låter, litt lettere tilgjengelige enn bandet hun kommer fra», sto det da. Men det er bare disse to låtene som er spilt inn så langt. «Brighter Soon» og «Home Straight Sorries» lover til gjengjeld godt for det som kommer.

– Jeg skriver forskjellige typer låter, her er det ikke noe som ikke passer inn. Hvis man er sikker på uttrykket sitt kan ingenting kan gå galt så lenge man gjør det man ønsker, sier Hilma Nikolaisen.

Med familien

Nikolaisen-familien har satt sitt preg på norsk musikk i det nye århundret. Hilmas søster Elvira vakte først oppsikt som popsanger, siden med jazz. Brødrene Ivar og Emil spilte sammen i Silver, før Emil startet Serena-Maneesh. Emil vekker for tida internasjonal oppsikt med sitt nye album sammen med Todd Rundgren og Hans-Peter Lindstrøm. Ivar er blitt sanger i The Good The Bad & The Zugly (se anmeldelse). Disse fire har også tre yngre søsken som ikke er aktive musikalsk.

– Fordi jeg er den mellomste av alle har jeg blitt mer fristilt. Jeg har gått stille i gangene, og fått gjøre som jeg ville, sier Hilma,

– Har dere aldri vurdert å være en kvartett sammen?

– Da er vi vel i faresonen for å bli en sånn Kelly Family. Vi kunne jo kombinert familietid og musikk, men det blir nok ikke med det første, tror Hilma.

– Vi spilte ekstremt mye sammen da vi var mindre. Det var det vi gjorde. Ivar lot meg være med i bandene sine fra jeg var seks år gammel. Elvira og jeg gjør ganske forskjellig musikk, men vi er veldig nære venner, og sparrer godt sammen. Jeg har lært mye av begge. Jeg var ikke like mye sammen med Emil, før jeg begynte i bandet hans. Da han ga ut det første albumet hadde han ikke et liveband. Han spurte om jeg ville være med på et par konserter, og så ble det sju år.

Med Anne Grete Preus

Mens Serena-Maneesh trakk seg ut av det store bildet etter albumet «Abyss In B Minor» for fem år siden, utdannet Hilma Nikolaisen seg til sosionom. Samtidig ville hun gjøre sin egen musikk også.

– I Serena-Maneesh har jeg bare spilt min brors musikk. Jeg begynte i hans band som fan, og fikk være med å videreformidle ideene. I alle disse årene har jeg hatt lyst til å gjøre mine egne ting, men fikk aldri tid. For at jeg ikke skulle bli en gammel og bitter person som lurer på hva dette kunne ha blitt til, så måtte jeg undersøke mulighetene, forteller hun.

Hilma Nikolaisen spiller også bass i bandet til Anne Grete Preus. «Hun gjør ting på en uventet måte. Jeg setter pris på å møte nye musikere som tilhører neste generasjon», fortalte Preus oss da hun ga ut albumet «Et sted å feste blikket» i forfjor.

– Jeg får lov til å spille på min måte med henne, siden alle de andre som spiller der er så sikre kort. I Serena-Maneesh var det ingen sikre kort, sier Nikolaisen.

Med følelse

Hilma Nikolaisen lager låter med et tydelig popfundament, men som samtidig skurrer litt. Ikke så mye skurr som Serena-Maneesh, men likevel. Vi kan kanskje høre familiens fascinasjon for Velvet Underground?

– Alle låtene mine er basert på en tydelig melodi. Som egentlig er poplåter, men som utenfra kan bli oppfattet som litt skakke. Men da gir de mer, jo mer man hører på dem. Hvis en låt blir laget og spilt ut fra en genuin følelse så kan den låte skakt og likevel oppleves som vakker,

Siden Hilma Nikolaisen nå spiller på Øyas såkalte «Camp Indie» på Rockefeller, hva med det omdiskuterte indiebegrepet?

– Indie er jo for mange nærmest et skjellsord, om musikk som låter anonymt, og låter som ikke er så interessante, og det har vært veldig mye av det. Men jeg synes det kan være fint også, om noe som ikke må opp på en rask topp. Indie er noe som har veldig god tid. Jeg vil gjerne være uavhengig, og gjøre det jeg vil, så hvis indie rommer dette, så er det helt fint.

 

Inn for indie

Camp Indie er Øyafestivalens scene for nye navn på vei opp. En videreføring av teltet som sto på festivalen i mange år. Men morgendagens mønstring er under tak på Rockefeller, med 12 band på tre scener. Som et Bylarm i miniatyr.

– Vi ser på dette som en minifestival med lav terskel. Vi vil vise fram bredden i alt som spirer og gror. 16. mai er en dag der mange har lyst til å finne på noe gøy, men det fantes ingen slike arrangementer da vi fikk ideen, sier Jonas Prangerød i Øyafestivalen.

Club Indie har gratis inngang, selv om de som vil være sikre på å få plass kan kjøpe en relativt billig billett på forhånd. Det oppfordres imidlertid om å legge igjen et valgdritt beløp øremerket de artistene man synes fortjener det mest. Men så er det dette belastede indie-begrepet da?

– Det er litt med glimt i øyet. I en periode ble Øya definert som en indie-festival av noen, Så da sa vi, greit, da tar vi eierskap til dette, ler Prangerød. Og legger til at ordets opprinnelige betydning er i behold ved at ingen som opptrer i morgen har kontrakt med store plateselskap.

De som er med: Torgeir Waldemar, Dig Deeper, Frøkedal & Familien, The Switch, Signal, Sauropod, Hymn, Warp Riders, The Northern Belle, Sgrow, Iffy Orbit og Hilma Nikolaisen.

Annonse