5
POP
Aphex Twin
«Computer Controlled Acoustic Instruments Pt 2»
Warp
Riktignok heter denne en EP, men likevel, det er snakk om 13 spor, kortere eller lengre, på til sammen bortimot en halvtime, så det ville vært nok til en Spellemannpris, om han hadde vært norsk og meldt seg på.
Fjorårets «Syro» var et sterkt comeback under Aphex Twin-navnet, selv om Richard D. James ikke har vært stille, siden han nærmest egenhendig revolusjonerte 90-tallets elektronika (det vil si, han gjorde techno til kunstmusikk, i korte trekk). Han har kommet med EP-er og gjenutgivelser under andre aliaser, han har hatt DJ-sett og opptredener blant annet på Øya, men nå er han mer aktiv enn på lenge.
Samtidig med utgivelsen av denne sist uke, begynte det å lekke en serie tidlige Aphex Twin demoer, som man nå diskuterer ektheten av, på nettet. Denne musikken er iallfall ekte vare. Der Syro var bortimot pop – eller iallfall til dels melodiøs jazzfunk – er dette en serie underlige bruddstykker av musikk, hovedsakelig basert på akustiske instrumenter (piano, trommer), med unaturlig dump romklang, og noen urovekkende elektroniske effekter i bakgrunnen.
Kanskje er dette resultat av hva han fantaserte om i intervjuer i fjor, musikk lagd ved å programmere roboter. Samtidig er det så mange menneskelige elementer, noe med Aphex Twins gjenkjennelige melankoli, som er tydelig her, og som går i en direkte linje helt tilbake til en tidlig 90-tallsfavoritt som «Surfing on Sine Waves»-albumet. Igjen, som på «Syro», har låtene titler som minner om filnavn eller utstyrsspesifikasjoner (piano un1 arpej), i en slags pågående prosess for å avmystifisere musikken, samtidig som det paradoksalt nok fortsetter å bygge opp mystikken rundt Aphex Twin. Det er klart at «diskhat2» henspiller på en hi-hat, men hvorfor låter den akkurat sånn? Hvordan får han det til? Og hvem vet hva neste uke vil bringe? Det er bare å henge med på Aphex Twins nye eventyr.