Nye takter

Tung tidsånd

Depeche Mode forklarer ikke hvorfor de fortsatt er en av verdens mest populære grupper. Og i hvert fall ikke hvorfor høyrekrefter har falt for deres propaganda-pop.

Dagsavisen anmelder

4

Depeche Mode

«Spirit»

Columbia/Sony

Det nye albumet til Depeche Mode kommer med en tragikomisk opptakt, der den amerikanske nasjonalistlederen Richard Spencer har utropt gruppa til forgrunnsfigurer for den nye høyresiden. Som kjent er det venstresiden (og djevelen) som har de beste sangene, det ytre høyre har ikke like mye å høre på, men når de likevel igjen velger seg sine favoritter på denne måten må vi nok en gang spørre, hva er det de ikke har misforstått? Depeche Mode har vært et venstreradikalt utskudd, helt siden midten av 80-tallet «Everything Counts» («the grabbing hands grab all they can») og «People Are People (« I can’t understand what makes a man hate another man»). Musikken har riktignok vært velegnet for hedonistisk oppførsel, gruppa selv har heller ikke vært fremmed for tankeløs utagering, men Depeche Mode som fanebærere for de mest konservative, det er en ganske fjerne tanke. Som de også understreker med sitt nye album.

Depeche Mode har tatt seg god tid med dette albumet også, det går gjerne fire år mellom hver gang, men det virker nesten som om de første sangene har ligget og ventet på akkurat dette tidspunktet. «Going Backwards» begynner albumet med en nummen følelse av samtiden, der verden har mistet sjel, respekt og kontroll. Veien er kort videre til «Where’s The Revolution», der gruppa igjen viser sitt sanne jeg: «Who’s making your decisions/You or your religion/Your government your countries/You patriotic junkies». «The Worst Crime» følger, og tre låter inne i albumet har vi allerede vært innom droneangrep, terrorisme, desinformasjon, brudd på menneskerettighetene og ytringsfriheten.

Alt dette hadde vært enda mer vel og bra hvis musikken hadde vært litt mer befriende. Det er en resignert karakter over mange av disse sangene, og Dave Gahans monotone, messende stemme bidrar ikke til å øke engasjementet. Hadde det vært for mye å be om en mer opphissende elektronisk puls, et jublende refreng, mer egnet til få menneskene til å tenke, faen, det her vil jeg være med på? Ikke nødvendigvis nye resirkulerte utgaver av «I Just Can’t Get Enough» som Meny eller H & M kan bruke i reklamefilmer, men noe som bare er litt mer fengende?

Albumet beveger seg videre i en rekke mer personlige betraktninger. Sangene fungerer bedre som helhet i stemningsmettede selvransakende «Cover Me», «Eternal» og «Poison Heart», mens «So Much Love» er det nærmeste vi kommer en av deres gode, gamle hitsingler - selv om den også er betenkelig nær den store arenarocken.

Til slutt kommer de likevel tilbake til utgangspunktet. Albumet slutter depressivt og pessimistisk med «Fail»: «Our souls are corrupt/Our minds are messed up/our conciences bankrupt/Oh were’re fucked». Og det er faktisk forfatteren selv, Martin Gore, som synger nå, for en sjelden gangs skyld i Depeche Mode-sammenheng. «Spirit» er ikke akkurat lyden av store, festlige arenakonserter i sommer, men Depeche Mode har aldri fridd unødvendig til et større publikum. De har bare blitt musikk for massene likevel. Noe som må sies å være en god ting, selv om vi skulle ønske at de oftere tok folk med til enda større høyder.