Nye takter

Treffende ildkule

Arcade Fire fusjonerer Abba-aktige toner med seg selv og herlig elektronikk, signert halve Daft Punk på produsentsiden. Bandets femte album insisterer på å ta samtiden på kornet.

Bilde 1 av 4

Arcade Fire

6

«Every-thing Now»

Columbia

De lager kunst hvor enn de befinner seg. Denne gangen har de i forkant av sitt siste etterlengta albumslipp, tilsynelatende starta en «bedrift», som har gått inn for å kontrollere markedet og fremme «Everything Now». Dette har innebåret å «fake news», «fake nettsider», og selvsagt lage «fake albumanmeldelser» skrevet av dem selv. Konsertgjengere skal ha fått en mail som har konstatert at «Our dress code is HIP & TRENDY». Skulle du vært i tvil om hva som ikke er «hip & trendy», har de opplyst om at dette er: Shorts, store logoer, flip-flopper, korte topper, caps og «solid red or white clothing». For ikke så lenge siden lagde de egne versjoner av Kylie Jenners kontroversielle og forferdelige T-skjorte-«kolleksjon» som plagierte klassiske LP-covre av artister som Pink Floyd, Led Zeppelin, 2Pac, Ozzy og The Doors – bare for å kunne trykket sitt eget tryne over artistene. Men Arcade Fire brukte sitt eget nye album, «Everything Now», med Kylies fjes på, og som de har solgt som band-merch.

Du kan ikke klage på satiren. Men de lager musikk også. Og hvor mer betimelig kunne ikke temaer som «internettkultur» og «mye vil ha mer» passet, enn akkurat nå? Og helt i stil med markedsføringen. Fire år har gått siden «Reflektor» ble hyllet av kritikere på den andre siden av Atlanteren. Enkelte mente dog at de kan bedre. Noen utropte «Reflektor» som det beste albumet Arcade Fire hadde produsert hittil.

«Everything Now» har i løpet av juni og juli dryppet fra seg singler, og vært framført på festivalsommerens mange konsertscener i Europa. Forhåndslyttingen av «Creature Comfort», «Signs of Life», «Everything Now» og «Electric Blue» har gitt indikasjoner på hvordan den kommende fullengderen skulle bli. Som om noen overhodet skulle tro dette ikke ville bli bra.

«Every inch of space in your head/ Is filled up with the things that you read/ I guess you’ve got/ everything now/ And every film that you’ve ever seen/ Fills the spaces up in your dreams/ That reminds me/ Everything now». Win Butlers kompakte lyrikk og eksentriske vokal, glir inn i en pianodominert sprutkanon. Som lyn fra klar himmel. Det er langt fra det eneste sporet som omfavner Abba-soundet. Det er mye Abba i denne posen – samtidig som Arcade Fires estetiske ryggrad er intakt. Det er et uttrykk som kler og bygger ut bandets sound. Og som dessuten kler konsertarenaer på stadion-størrelse, noe de allerede har gjort for vane å opptre på (de må jo uansett ha plass til alle). Arcade Fire er blitt storartet, samtidig som det er ydmykt og fri for selvhøytidelighet. I hvert fall for nå.

Opprustningen på produksjonssiden har heller ikke vært laber. Det høres at halve Daft Punk, Thomas Bangalter, er co-produsent. Synth-duren som setter pulsen, og gjør seg markant på låter som eksempelvis «Put Your Money On Me» og «We Don’t Deserve Love», gir sterke assosiasjoner til den elektriske house-duoen, som ikke akkurat er kjent for å være lite eksperimentell. Klin på Pulp-bassist Steve Mackey, Portisheads Geoff Barrow som medprodusenter – og bandets faste produsent på de fire siste albumene, Markus Dravs, har fått en hel lekefabrikk med venner fra Willy Wonka.

Butler maler også popen i et dunkelt slør som syder og bobler av Depeche Mode: «Saying/ God, make me famous/ If you can’t just make it painless/ Just make it painless». Jeg kunne sitert hele teksten i «Creature Comfort». Lyrikken speiler alle I-lands-unger som tidvis føler seg udugelige, og scroller nettet etter mening, mens de lengter etter en bedre versjon av seg selv (det vil si alle av oss). Her er tekster som tar den vestlige samtidens desperasjon og eksistensialisme på kornet, i synergi med velsmurte arrangementer – preget av publikumsfriende og funky driv, prydet med hemmelige ganger av overraskelser. Da kan man ikke forvente stort mer. Den potensielt kommersielle appellen går ikke på bekostning av kreativ oppfinnsomhet. Å presentere «Infinite Content» som, i tittelens ironiske ånd, kommer i to versjoner etter hverandre, er med på å utfordre idéen om hva et album skal være. Sporenes kontrasterende intensitet forsterker hverandres potensial. Tørt møter vått, møter Abba, og tung disko, uten å bli banalt. Og med «Everything Now» som intro og outro på albumet, oppleves dette som noe velsmurt mirakuløst og vakkert, i kledelig kontrast til den vekslende sarkasmen og ærlige oppriktigheten i tekstene.

Det er ikke ofte man hører et album som både kjenner seg selv godt nok til å se der muligheter starter og slutter, med en tydelig gjennomgående estetisk tematikk som holder grepet fast i kanten til siste tone. Treenigheten catchy, smart og interessant er ikke en kunst selv gode musikere evner å gjøre til gangs, selv om man kan få det til ofte nok. Men det gjør Arcade Fire. Og de har gjort det igjen. Dog med hjelp fra halve Daft Punk.

Mer fra Dagsavisen