5
The Last Hurra!!
«Mudflowers»
Rune Grammofon
Hans Petter Gundersens veier er uransakelige. Han har norgesrekord i å gi ut ett album hver med en lang rekke nye band. Når hans The Last Hurrah!! her kommer med sitt tredje er det også en personlig rekord. Siden den forrige har han gitt ut et album som Evolution & Vik, et annet som Lucky Fish. The Last Hurrah!! et også i praksis helt nytt band på dette albumet, så det naturlige hadde kanskje vært å skifte navn igjen. Bortsett fra at Gundersen har klart å gjøre The Last Hurra!! til et slags etablert navn, også internasjonalt. Uten noen gang å ha fått det helt store gjennombruddet er HP Gundersen blitt den mest fascinerende skikkelsen i norsk pophistorie.
De to første albumene til The Last Hurra!! var store, musikalske eventyr, der Gundersen eksellerte som ambisiøs produsent. Denne gangen er det først og fremst låtskriveren som utmerker seg, selv om produksjonen også nå er en sofistikert nytelse. Dette fører til et album som ikke er like grensesprengende som de forrige, men som er desto mer lyttervennlig. Ingen sensasjon, men en usedvanlig trivelig samling flotte, romantiske sanger, som fortjener et stort publikum.
Dagens The Last Hurrah!! er hovedsakelig et amerikansk orkester. Med sangeren Maesa Pullman i spissen. Sangene forener det jeg oppfatter som Gundersens to aller største kjærligheter: countrymusikk og 60-tallspop. Hovedinspirasjonen nå skal ha vært Flying Burrito Brothers’ «Gilded Palace Of Sin», der Gram Parsons tok countrymusikken enda et steg ut i den store verden. Gundersen er selv en habil steelgitarist, men overlater jobben til Marty Rifkin, som har spilt med Tom Petty, Bruce Springsteen og Elton John. Ikke sånn å forstå at The Last Hurra!! er et orkester som trenger namedropping, for HP Gundersen er en stor nok attraksjon i seg selv.
De drømmende popeventyrene kommer som perler på en snor på dette albumet. Bare i «You Soothe Me» tillater de seg å spille løsere, med lang psykedelisk gitarsolo. Som Rolling Stone-veteranen David Fricke skriver i omslagsnotatene, det kan være verdt å sjekke om kalenderen er bladd om siden 1969. Denne gangen avslutter The Last Hurra!! med «The Jig», som er den søteste countrymusikken som det går an å tenke seg, Det er grunn til juble høyt i sky igjen.