Nye takter

Tre ganger tre hurra

Fire dager før hans konsert i Oslo kommer Bob Dylan med et trippelalbum. Med enda 30 ark av den store amerikanske sangboka.

Dagsavisen anmelder

5

Bob Dylan

«Triplicate»

Columbia/Sony

De gamle amerikanske standardlåtene har vært flittig sunget av popstjerner. Noe sjeldnere av vinnere av Nobels litteraturpris. Bob Dylans respekt for dette materialet kommer ikke overraskende på dem som har lest hans «Memoarer». Her skriver han om Frank Sinatra: «Jeg kunne høre alt i stemme hans – døden, Gud, universet – alt. Jeg hadde imidlertid andre ting å gjøre, så jeg kunne ikke lytte til sånne greier så mye». Etter å ha gjort «andre ting» (et lite understatement her) i over 50 år, var tida inne for å synge disse sangene selv. I mangel av fornyelse har alt dette være en utsøkt fornøyelse å høre på.

Dylans tredje album i denne tradisjonen er attpåtil et trippelalbum. Først kom «Shadows In The Night», et utsøkt «Dylan-synger-Sinatra»-påfunn. Nesten ikke til å tro før vi fikk høre det, og antatt å være et engangsinnfall. Omtrent som juleplata, som det ikke har blitt flere enn én av. Så kom «Fallen Angels» med enda flere standardlåter. Og nå altså «Triplicate», triplisere, som understreker at Dylan i høyeste grad har ment alvor med å ta for seg den store amerikanske sangboka. Sangene er fulle av lengsel, både til tida før han begynte å høre på Woody Guthrie og gamle folk- og bluesartister, men også til den gangen da han hadde selv en stor framtid. Når han synger «September Of My Years» nå, med like stor innlevelse som Sinatra gjorde selv, er det en anerkjennelse av tida som har gått, uten sorg eller anger, men med en erfaring som gjør underverker. Dette er essensen i «Tiplicate» – lyden av et levd liv. Det går godt an å høre at Dylan vet hva han synger om.

Les også: På veien igjen

I omslagsnotatene til «Triplicate» skriver forfatteren Tom Piazza at alle som forsøker seg på dette materialet kommer inn i et rom der Ray Charles, Ella Fitzgerald, Billie Holiday, Sarah Vaughan og altfor mange andre har risset navnene sitt inn i veggene. Han mener at Bob Dylan likevel gjør sangene til «sine egne», og fyller dem med ny mening. Jeg er ikke helt sikker på det siste. Vi hører ikke noe nytt innholdsmessig, men vi hører fortsatt noe nytt hos Dylan selv. Det er ikke så mye sangene som trenger hans tolkninger, som han trenger dem.

«Triplicate» er tre korte plater, alle så vidt over halvtimen lange. De kunne fint fått plass på et vanlig dobbeltalbum, men det er en tanke ba dette også: Dylan mener at en halvtime er ei plates optimale lengde. De tre har hver sin undertittel: «’Til The Sun Goes Down», «Devil Dolls» og «Comin’ Home Late». En tematisk inndeling er antydet, men ikke så lett å oppdage. Riktignok har den første plata en overvekt av hjerteskjærende sanger om tapte forhold, fulle av melankolsk resignasjon. Bortsett fra «My One And Only Love», som i hvert fall kan tolkes som en gladsang. Den andre plata har noen flere lettsindige innslag, med mer uhøytidelig formulert livsvisdom. Men så kommer uvilkårlig «Here’s That Rainy Day», og så skyer det over her også.

På den siste av disse platene synger Dylan tilfeldigvis tre sanger som var tittelsporene på tre av de første albumene som tok fram disse sangene i rock’n’roll-alderen. «Sentimental Journey» (Ringo Starr), «These Foolish Things» (Bryan Ferry) og «Stardust» (Willie Nelson). Dylan flytter ingen grenser med sine tilnærminger, men å høre ham synge disse sangene er usedvanlig trivelig. Til tross for sitt visjonære, nobelprisvinnende rykte er nemlig Bob Dylan også en stor underholdningsartist. I tillegg til sin smarte verdensanskuelse har han også vært lyden av sang og glede på utallige festlige sammenkomster. En utmerket slagersanger. Dylan er i praktslag her, mesterlig akkompagnert av sitt faste band, igjen spilt rett inn, og produsert av ham selv under navnet Jack Frost. Den gode stemningen er rett og slett smittende, uansett hvor triste sangene ofte er. Her er også en hornseksjon som gjør flere låter til humørfylt storbandswing.

Lengselen til de gode tidene er jevnt fordelt fra «September Of My Years» på den første plata til «When The World Was Young» på den siste. Selv når Dylan synger «The Best Is Yet To Come» midtveis er det underforstått at de gode tidene fortsatt er et godt stykke unna. I et intervju forteller han at det fortsatt er sanger fra denne tida han gjerne skulle sunget, men som ikke passet inn denne gangen. Likevel er det lov å vente seg noe helt annet neste gang.