Nye takter

Todd på topp

Lenge siden sist vi fikk så mange påminnelser om hvorfor Todd Rundgren er en legende i sin egen tid.

Dagsavisen anmelder

5

Todd Rundgren

«White Knight»

Cleopatra

Todd Rundgren er kjent som trollmann, en ordentlig stjerne, men også en uberegnelig størrelse med alle sine eiendommelige utskeielser. Han setter gamle venner på prøve med mange av platene sine, men denne gangen har vi grunn til å være godt fornøyde. «White Knight» er et samarbeidsalbum, med prominente gjesteartister på rekke og rad, men likevel er det Rundgrens umiskjennelige signatur som renner gjennom rillene.

Todd Rundgren var en av 70-tallets mest produktive og progressive popstjerner, som på tre år ga ut den klassiske trilogien «Something/Anything», «Todd» og «A Wizard, A True Star» (to av dem dobbeltalbum), som kombinerte strålende poplåter med avanserte produksjoner – ofte med Rundgren helt alene i studio. Kontrasten var stor til hans band Utopia, som ofte gikk over toppen i instrumentale eksesser, og som var en mer blandet fornøyelse. Vi hørte ham sist med Lindstrøm og Emil Nikolaisen i forfriskende «Runddans», gitt ut omtrent samtidig med det trauste popalbumet «Global». Vi er altså vant til litt av hvert fra denne kanten. Gleden er desto større når det nå nesten bare godt å si.

Vi hørte tidligere i år at det kunne være noe godt på gang, med den nydelige singelen «That Could Have Been Me», som Robyn synger for ham. Rundgren er alene til å begynne med på albumet, i storslåtte «Come», først bare med alle synthene sine, så med den store, sjelfulle stemmen på sitt beste, så vidt på den rette siden av det smakfullt pompøse. Rundgren produserte jo også «Bat Out Of Hell».

Duettpartnere blir sjelden bedre enn Todd Rundgren og Daryl Hall, en annen av de beste «blåøyde» soulsangere i USA (hør deres versjon av Average White Bands «You Got It» på nettet). «Chance For Us» er en romantisk sang som godt kan overføres til deres egne karrierer: «Is there still a chance for us/Or did the music die», synger de. «Can you bring back that sweet magic»? Ja, Todd Rundgren kan om han vil.

«Beginning of The End» synges av John Boutté, som legger seg i den beste Smokey Robinson-tradisjonen som Rundgren var så glad i selv i gamle dager. «Let’s Do This» høres ut som herlig 70-talls kraftpop. Han produserte jo Raspberries. Den følges av «Sleep» (med Joe Walsh), med mer harmonisk lengtende 70-tallslyd. Han produserte jo Badfinger. I disse to sangene nærmest erter Rundgren oss med at han kunne laget den mest perfekte popnostalgien i all evighet, hvis det var bare dette han ville.

«Let’s Do This» er «bang on the drum»-Rundgren. «Tin Foil Hat» med Donald Fagen er et eksplisitt angrep på Amerikas nye president, «great, tremendous, amazing and all that». Ikke direkte genialt, men fin som komisk avveksling. Helt perfekt er det ikke hele veien. «Naked And Afraid» er litt for hektisk, til tross for entusiastisk sang av Bettye LaVette, Prince-øvelsen i «Buy My T» slipper han bare så vidt unna med. Til slutt får Rundgren lov til å gå helt over toppen igjen, i «This Is Not A Drill», med Joe Satriani og deler av Utopia, akkurat så anstrengende dramatisk som man da kan tenke seg. Men i stedet for å lengte utmattet etter stillheten, begynner vi denne gangen om igjen fra begynnelsen.