Synger om å være utsatt for heksejakt

Taylor Swift

5

«Reputation»

Big Machine

Taylor Swifts nye album er den største begivenheten i popåret 2017, omtrent like stor som utgivelsene til Ed Sheeran i vår og Sam Smith i forrige uke til sammen. Og vi får ikke høre det sånn uten videre.

Heller ikke denne gangen er et nytt album med Taylor Swift tilgjengelig på strømmetjenestene. Det rapporteres at iTunes krasjet i timene etter slippet. Plateselskapet kan av sikkerhetsmessige grunner ikke hjelpe oss med å få høre den. Vi må rett og slett oppsøke fortida, og finne en platebutikk som er åpen tidlig fredag morgen. Og der står «Reputation» allerede øverst i hylla for bestselgere, og har fortrengt snart 40 år gamle opptak med Bob Dylan til andreplassen. Uten sammenligning for øvrig, tror jeg må vi må kunne si.

Sangene til Bob Dylan var et forsøk på å finne en større eksistensiell mening med livet. For Taylor Swift handler sangene fortsatt om de svært nære ting. Som kan være like viktige. Men de kommer med en advarsel. Hun har skrevet en egen introduksjon i plateomslaget, om hvordan vi bare kjenner mennesker overfladisk slik som de framstår i dagens sosiale medier. Selv har hun vært en offentlig person siden hun var 15 (12 år siden nå), og fraråder lytterne sine å tro at de får vite sannheter gjennom alle slags konkrete tolkninger av de nye tekstene. Albumtittelen er en konsekvens av dette: Hun kommer ikke til å by på noen endelige forklaringer, bare «reputation» – hennes gode navn og rykte.

Vi kommer altså ikke til å forsøke å koble hver sang her sammen med sladrespaltenes rapporter om nye og gamle romanser. Det mest innbitte oppgjøret denne gangen høres ut til å være med erkefienden Kanye West i «This Is Why We Can’t Have Nice Things», men altså, sangene må kunne tale for seg selv. «I never trust a playboy/But they love me/So I fly ‘em all around the world/And I let them think they saved me/They never see it coming/What I do next», synger Swift i «I Did Something Bad». Dette er jo dramatisk nok uansett om det er sant eller ikke, uansett hvem det handler om. I det siste verset synger hun om å være utsatt for en heksejakt, og utfordrer noen til å tenne på. Taylor Swift kan sette fantasien i sving, mye bedre enn om vi bare skal tro at dette er trivielle notater fra hennes egen dagbok.

Mange av sangene følger den kjente Swift-formelen med verselinjer som leveres med monotone melodier, nesten som rap, før de bryter ut i refrenger som tar sangene til nye nivåer. I åpningslåten « … Ready For It?», og flere ganger senere på albumet, forsøker hun å rendyrke rappingen. I «End Game» rapper både Ed Sheeran og den ordentlige rapperen Future. Det låter rett og slett uimotståelige fengende likevel. Taylor Swift var visst regnet som en countrysanger en gang, men det begynner å bli en stund siden. «Prove to me I’m your American queen/and you move to me like I’m a Motown beat», synger hun i «King Of My Heart», og maner fram stor amerikansk pophistorie. Som hun nå er blitt en del av selv.

Taylor Swift gir fansen valuta for pengene med et album på 55 minutter, men kunstnerisk sett er dette litt for mye av det ikke bare gode. Kraftrocken i «Don’t Blame Me» er for eksempel direkte plagsom. De fleste sangene er skrevet sammen med svenskene Max Martin og Shellback. Mot slutten er det Jack Antonoff (fra gruppene Fun og Bleachers) som er samarbeidspartner. Det er der de største høydene kommer, i en mer klassisk popstil enn den tidstypiske elektroniske dansemusikken som preger låtene med svenskene. «Call It What You Want» er nydelig stemningsmettet, og alt slutter med «New Years Day», en enkel ballade som er like full av omtenksomhet og varme som Cyndi Laupers «Time After Time». Finere går det vel ikke an å si takk for seg for denne gangen.