5
deLillos
«Peiling på seiling»
Drabant
En av de nye sangene til Lars Lillo-Stenberg heter «Første ettersommerdag». Tankene går uvilkårlig 30 år tilbake, til «Siste sommerferiedag», men her er også en gitarintro som er et ringende ekko av selve «Suser avgårde». Enden på sommeren er ikke like truende og angstfylt som før. Nå handler det om å vende tilbake til hverdagen etter en sommer som kom, gikk og forsvant omtrent som den pleier, og føle den voksne tilfredsheten i livets vante gang. I virkeligheten kommer dette nå etter en sommer som ble mer dramatisk, der Lars-Lillo Stenberg fikk hjerteinfarkt etter at innspillingen av det nye albumet var ferdig. En opplevelse som altså ikke er registrert i de nye sangene.
I stedet er det, etter alle disse årene, for første gang Lars Fredrik Beckstrøm som får begynne. Med «Jesusmannen», en sang til minne om de gamle byoriginalene som er blitt borte. Byoriginaler kan gruppa være selv, de skiller seg fortsatt fort ut i mengden, men heldigvis er disse eksemplarene her fortsatt. Her med «det vanlige 16. albumet», et deLillos-album med alle kjente og kjære forventende elementer.
Tittelsangen på «Peiling på seiling» handler om å ha oppnådd det meste man kan ønske seg i livet, fra topptur i Rondane til å få smoothiemaskin, men ikke å ha seilt rundt jorda. Hovedpersonen i sangene kan jo ikke noe om seiling, men for egen del konstater vi at han da heller ikke risikerer livet for å drive opp og ned langs Færder. En voksen erkjennelse, dette også. Men kort etter slike eksistensielle underfundigheter kan det plutselig komme noe som er så mye større og verre. Denne gangen er det «Det kalde vannet», en virkelig iskald fortelling om traumatiske barndomsminner. Et sparsommelig pianoakkompagnement bygger opp om den vonde stemningen. En ny monumentallåt i sangboka til Lars Lillo-Stenberg.
«Graham Nash» er en mer vemodig sang, om en gammel drøm om å få synge sammen med det gamle forbildet. Uten harmoniene man forbinder med Nash, bare Lars Lillo-Stenbergs forsiktige nynning med seg selv. Enda mer nostalgisk lengsel kommer i «Aldri epleslang». Om ungene som bare sitter inne og spiser spill og aldri går ut. Først gitt ut på singel på forsommeren, før Pokémon Go annullerte mange av bekymringene. Jeg er likevel redd sangen kommer til å være aktuell lenger enn en farsott på spillfronten. Også «Bjørg Johansen» og «Som din egen mann» har barnefarens problemer i fokus, nå med mer ironisk distanse til forholdene.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Beckstrøm kommer tilbake en gang til, med den folkemusikkaktige morsomme romansen «Bare meg», mens Lars Lundevall slipper til i front med «Leve enda mer», karakteristisk fengende gitarpop med fiffige akkordskifter. Ikke for å blande seg inn i gruppas indre anliggender, men jeg lurer av og til på hva de kunne fått ut av å skrive noen sanger sammen, i forhold til den vante metoden med å jobbe hver for seg? Det nye albumet er produsert av Marin Horntveth, uten å utfordre den velkjente lyden av deLillos, men med en rekke små finesser, noen ganger spilt av ham selv.
Etter alle disse årene har det av og til vært tendenser til at deLillos blir tatt for gitt. En rekke strålende album de siste årene har fått til dels gjennomsnittlige anmeldelser (ikke her i avisen, selvfølgelig), og de har aldri nådd opp i Oslo Spektrum-adelen. Nå avsluttes det nye albumet med «Den sangen», denne platas selvrefererende tekst om gruppa selv, om en gang de ikke spilte den sangen noen ropte etter, men kanskje gjør det når de kommer igjen til våren. For det gjør de sikkert. Med nye sanger også. Vi er alltid glade hver gang deLillos kommer igjen. Litt ekstra glade denne gangen.
Slippes fredag. deLillos spiller på Musikkflekken i Sandvika 4. og 5. november og på Rockefeller 3. desember (to konserter).
Les også: Første møte med deLillos