4
Foo Fighters
«Concrete And Gold»
Columbia
Siden det nye albumet til Foo Fighters kommer like etter en ny singel med U2, og et nytt skuldertrekk, er det fristende å ta fram dette velkjente paradokset en gang til – at rockegruppene som reiser rundt og spiller på verdens største scener står lageligst til for å bli utropt til verdens verste, av forvaltere av den gode smak.
Foo Fighters er et av disse navnene som har vært for store for å komme til Norge i sommer. De spilte derimot i Roskilde. Der jeg gladelig gikk etter en time, for å se Lorde i stedet. Men det var «Walk» som ble hengende igjen i hodet resten av festivalen, faktisk i flere uker etterpå i sommer. For alle som ikke er helt fremmede for å slå seg løs til rungende gitarer og bankende bass og trommer, så er det vanskelig å stille seg likegyldig til Foo Fighters, eller til Dave Grohls uimotståelige entusiasme for alt han holder på med.
Foo Fighter på Roskilde: Foo Fighters kjempet og vant
Så må vi spørre hvorfor Foo Fighters skal lage et nytt album, når de har laget "Walk», og noen sanger til som kommer til å bli stående igjen en stund. I en ny bransjeordning er innspilt musikk med Foo Fighters i ferd med å bli overflødig, et nisjeprodukt som kan selges til de som fortsatt kjøper vinylplater med gamle helter, men som ikke lenger er en stor inntektskilde i forhold til alle unge popstjerner. Det nye albumet er helt greit, men det kommer neppe til å bli mye spilt i en større sammenheng, ikke engang av de mest innbitte tilhengerne. Det var heller ikke så stor interesse for platene til Rolling Stones lenger på 80-tallet, og nå er det faktisk 23 år siden Foo Fighters startet. Var det noen som plutselig følte seg veldig gamle nå?
«Concrete And Gold» begynner så forsiktig som mulig. Dave Grohl med sart soulstemme i «T-shirt», som bedyrer at han ikke trenger å være konge så lenge han har ei rein trøye. Den 80 sekunder lange sangen rekker likevel å ende som en pompøs overture, så storslått at det høres ut som å være konge blir litt for smått for Dave Grohl. Før demningen revnet rakk han å synge «I just wanna sing a love song/pretend there’s nothing wrong», som den første antydningen om et gjennomgående tema på plata. En bekymring som kommer til sitt klareste uttrykk i singelen «The Line» mot slutten av albumet: «We will fight for our lives/Cause everythings on the line this time».
Selv om «Concrete And Gold» aldri blir eksplisitt agitasjon gir mange av sangene en guffen følelse av mye som holder på å gå galt, i verden generelt og kanskje USA spesielt. Mange enkeltstående tekstlinjer bygger opp denne mørke stemningen. «Run» begynner også forsiktig, med vakker gitarklimpring, før det igjen braker det løs med riffing og banking. Også her en slags skrekkvisjon om å måtte løpe for livet. «The rats are on parade/Another mad charade», synger Grohl.
«The Sky Is A Neighbourhood» begynner med delikate Beatles/«Because»-harmonier, men heller ikke her skal det vare lenge før de øser på. Den første delen av albumet er særdeles tungt. Vi vil ikke at Foo Fighters skal være lette og luftige, men dette lydbildet er fullstappa på en oppblåst måte. Ikke helt vellykket produsert av Greg Kurstin, som ellers er mest kjent for å ha hjulpet til med Adeles «Hello».
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Denne påtrengende lyden topper seg midtveis med «La Dee Da», som også er albumets mest skremmende stund. Industriell teknorock, med en tekst som navngir Jim Jones, pastoren i Folkets Tempel som fikk nærmere 1.000 disipler til å ta sitt eget liv, men også referanser til gruppene Whitehouse, Death In June og Psychic TV, mer eller mindre beryktede for sine uklare holdninger til politikk og moral. For å forstå innholdet må vi ty til et intervju med Dave Grohl i Financial Times (!), der han forklarer at sangen er en beskrivelse av unge mennesker som bruker ekstreme uttrykk til trøst i sine mest fremmedgjorte tilstander, basert på egne erfaringer.
Heldigvis letter stemningen etter dette. Det første lyspunktene kommer med «Dirty Water», med akustiske gitarer og flere fine harmonier. «Happy Ever After (Zero Hour) er albumets hyggeligste stund, selv om dommedagsstemningen er like påtakelig. I andre oppsiktsvekkende Foo-nyheter synger trommeslager Taylor Hawkins selv sin gjennomsnittlige «Sunday Rain», og har derfor overlatt stikkene til Paul McCartney. Sånt gjør bare verdens største band.
Men er de verdens verste? Kanskje ikke ennå. «Concrete And Gold» slutter med tittellåten. Dave Grohl synger om desperasjonens forbannelse, Shawn Stockman fra soulgruppa Boys II Men har lagt på et massivt kor. Her høres Foo Fighters omsider ut som Pink Floyd, så da er vel målet nådd. Igjen er de vanskelige å mislike, det meste høres velment og engasjert ut, men gir ikke et overbevisende inntrykk av egentlig å være nødvendig.