Nye takter

Sterk ny start

Imelda May ble anbefalt av Bob Dylan forleden. Nå av Dagsavisen også. Hun er ikke til å kjenne igjen fra tidligere meritter.

Dagsavisen anmelder

5

Imelda May

«Life, Love, Flesh, Blood»

Decca/Universal

Jeg hørte først Imelda May på en plateselskapskveld for noen år siden, der hun sto fram som en sprelsk rockabillysanger, med en spesifikk nostalgisk sjarm. Lengselen tilbake er der i musikken hennes ennå, men på en mindre sjangertro måte. Det nye albumet høres ut som en ny start. Hun er ikke til å kjenne igjen på bilder heller, etter at den stiliserte 50-tallslooken er borte.

Imelda May kommer fra Dublin, der hun vokste opp som et fremmelig barn som var opptatt Gene Vincent, Elmore James og Billie Holiday. Hennes første store oppdrag skal ha vært å synge i en reklamefilm for Findus fiskepinner som 14-åring. Derfra har det bare gått oppover. Det vil si, det så vel en stund ut til at hun hadde nådd så langt som hun ville komme etter fire album. Da er det hyggelig å høre at det nye er hennes desidert sterkeste utspill så langt.

«Life, Love, Flesh, Blood» er like full av livserfaring som tittelen antyder. Visstnok enda et voksent oppbruddsalbum, etter at hun skilte seg fra mangeårig ektemann og gitarist for to år siden. Hun begynner med «Call Me», nesten som et ekko av Van Morrisons «Crazy Love», bare i andre enden av følelsesregisteret. Siden går hun over i den store amerikanske musikktradisjonen. Med mange sent-på-kvelden-sanger med tett atmosfære. Men også variert nok innenfor rammene. «Should Have Been You» er en skamløst fengende poplåt, et naturlig singelvalg som kommer komplett med en video som gjenskaper senere tiders kvinnemarsjer. «When It’s My Time» har sterke gospeltoner, med et helt kirkekor der May synger alle stemmene selv. Bare i «Sixth Sense» hører vi igjen tendensene til gammelrocken fra 50-tallet.

Albumet er produsert av T Bone Burnett. Lyden er det jo ikke noe å si på da. Gitarspillet til Marc Ribot er sublimt, sikkert fordi sangene fortjener det. Gitarsoloen til Jeff Beck i «Black Tears» er det heller ingenting å utsette på.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De kan ta dama ut av Dublin, men ikke Dublin ut av dama. Det er veldig lett å bli glad i den enkle folkesangen i «The Girl I Used To Be», et takknemlig tilbakeblikk på oppveksten. Etter at denne er over, som spor 11, kommer fire mer trauste rockelåter som ikke har like sterk appell. Akkurat i det jeg skriver at en hel time er for langt, for noe som kunne høres ut som et klassisk album, oppdager jeg at disse fire siste er bonusspor. Altså høres det virkelig ut som et klassisk album.

Imelda Mays nye utgivelse kommer betimelig rett etter at hun fått Bob Dylans offisielle anerkjennelse i et nytt intervju. Det pussige er at «Life, Love, Flesh, Blood» inneholder sanger som kommer som en forlengelse av stemningen Dylan selv foretrekker for tida, som May ikke har vært i nærheten av før. Kanskje han rett og slett har god teft?

Slippes 21. april.