Nye takter

Sol går solo

Sol Heilo klarer seg godt utenfor Katzenjammer. Med gode sanger som veier opp for mindre utagerende virksomhet.

Dagsavisen anmelder

5

Sol Heilo

«Skinhorse Playground»

Propeller

Sol Heilo var en av de fire sangerne i Katzenjammer. Der hun også spilte gitar. Og trompet. Og trommer. Og trekkspill. Og balalaika. Og, ja, dere husker sikkert Katzenjammer godt, dere også. Der alle medlemmene var høyt og lavt på scenen, med tre fine album, et godt stykke på vei til verdensberømmelse. Selv etter at de tok pause har de vært blant de mest spilte gruppene i Norge det siste året, med musikken til filmen «Dyrene i Hakke-bakkeskogen». Det er et stykke fra alt dette til det første soloalbumet til Sol Heilo.

Heilo spiller fortsatt trompet, fløyte, dulcimer, piano, xylofon, fele, sarod (søk det opp), banjo, harpe, synther, klokkespill og perkusjon, men det er ikke like lett å høre med én gang. «Skinhorse Playground» er et mer strømlinjeformet popalbum, også uten Katzenjammers herlig absurde blanding av stilarter. Det er en fare forbundet med dette, å gi slipp på et så sterkt særpreg, og nærme seg popmusikkens middelvei. Det krever rett og slett tre viktige elementer: En god stemme, fengende sanger og sterk personlighet. Når Sol Heilo kvalifiserer seg på alle punktene blir det bra.

Uten det utagerende, elleville livet til Katzenjammer er dette godt gjennomtenkte, ofte ettertenksomme sanger. Singlene «America» (som også er åpningslåten på albumet) og «Killing Karma» er begge opplagte, fengende poplåter. «The Day My Country Died» begynner med optimistisk plystring, men høres ikke like lys ut etterpå. Bare tonen i stemmen til Heilo gir sangene en ekstra dybde. Jeg skulle bare ønske at det var lettere å høre hva hun synger i mange av sangene.

Enda mer lavmælt er «London Is Trouble», visstnok inspirert av de mindre lystige sidene av turnélivet. Albumet har flere sånne stemningsstunder, som ikke bare leker med popformlene. «Closer to The Sky» er lengselsfullt smektende med sitt innsalg av Geir Bøhren og Bent Aaseruds «Svalbardtema» fra «Orions belte». «The Dream Escapers» høres ut som klassisk kammerpop. Alt slutter med «Happy Song», som er mer et ønske om en lykkelig slutt enn én som virkelig er der: «I ain’t feeling good about singing this song», synger hun, men det er fint å høre på i alle fall.

Jeg så Sol Heilo på scenen med sitt nye band i sommer, på en sånn utendørs byfest-greie, der hun sang for tilfeldig forbipasserende i høljende regn midt på formiddagen. Sånn er det å begynne om igjen, men det var lett å bli imponert over pågangsmotet, og viljen til å presentere nytt materiale opp mot gamle Katzenjammer-favoritter. «Skinhorse Playground» er en utmerket solodebut.

Spiller på Parkteatret 24. november, OverOslo 22. juni