Nye takter

Søkende og insisterende fra Ocean

Frank Ocean overbeviser på en plate om rus og utenforskap.

Dagsavisen anmelder

5

Frank Ocean

«Blonde»

Boys Don’t Cry

Frank Ocean tar ikke minste motstands vei. På Øya satt han på en stol og gikk av etter få minutter. Så kom han ut av skapet og opprørte Amerika. Nå har han signet til managementet til Calvin Harris og skal erobre verden. Likevel åpner han med setningen «RIP Trayvon. That nigga look just like me», i «Nikes». Trayvon Martin ble skutt og drept av nabolagsvakten George Zimmerman. Senere har stadig nye hendelser og opptøyer blitt rapport om. Særlig har politiets skytinger av svarte amerikanere skapt sjokkbølger.

Det er lite trommer, pauker og basuner her. Beyoncé og Kendrick Lamar gjør ikke mye ut av seg som gjester heller. Derimot er det store stemninger med små synthlyder, samples og andre effektive virkemidler. Albumet er skittent og har en slags følelse av 70-tallet. R & B på gamlemåten, med gitar og sprengkraft. Følelser og politikk. Det vil alltid ligge et slør av kjønn og seksualitet over Frank Oceans arbeider og hans egen seksualitet er tema, blant fans journalister og Ocean selv. Men mest av alt handler dette om rus, og å være seg selv. Motsigelse? Tja, muligens? Men man tør kanskje ikke å være seg selv uten litt stimuli utenfra? Som i «Be Yourself», hvor en beskjed på svareren (visstnok fra mor) sier det er greit med rus, så lenge den er på resept og regulert av staten. Denne dobbeltheten, kan også sees hos Ocean selv. Han slåss med Chris Brown, men ønsker fred og fordragelighet. Han vil ha suksess, men gir fingeren til plateselskap og Amerika. Popmusikk skal være slik; undrende, men insisterende.