5
Van Morrison
«Roll With The Punches»
Caroline
Selvfølgelig hadde verden gått sin vante gang ute et nytt album med Van Morrison. Når det likevel kommer, så gjør det verden til et litt bedre sted, en liten stund. Denne gangen i over én time. På et album som igjen er sterkt preget av hans store forkjærlighet til rytme og blues fra så gamle dager at de er like gamle som Morrison selv (72). Med sanger av Little Walter, Bo Diddley, Lightnin’ Hopkins, Mose Allison, Sister Rosetta Tharpe og mange andre – inkludert Morrison selv.
Vanligvis er ikke de gamle bluesformlene så veldig spennende å høre igjen. De krever litt karisma fra utøverne for å bli ordentlig levende igjen. Som da The Rolling Stones gikk tilbake til utgangspunktet sitt igjen i fjor. Van Morrison er en av dem som har kredibiliteten som skal til.
Morrison har med seg flere veteraner fra 60-tallets bluesklubber. Først og fremst Chris Farlowe, han som gjorde det stort med «Out Of Time» i 1966. I en medley av «Stormy Monday» og «Lonely Friday» deler de tekstlinjene mellom seg, mens Jeff Beck spiller gitar bak dem.
Jeff Beck er også med på store deler av resten av albumet. Først og fremst i Sam Cookes «Bring It On Home To Me», der han først spiller én gnistrende solo, før Van Morrison ber ham spille enda én. På «Going To Chicago» er det Georgie Fame som får ekstra god plass til å briljere, både med sang og hammondorgel. Denne er et flott eksempel på entusiasmen bak albumet, med herlig spilleglede i alle ledd. Ikke finpusset i det uendelige, men spilt rett inn med veteraner som stortrives i sitt eget selskap, og får entusiasmen til å smitte over på dem som hører.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Albumet inneholder også låter Morrison har skrevet selv. Nyinnspillingen av «Fame» er nå en duett med Paul Jones, den første sangeren i Manfred Mann, og tar for seg berømmelsens pris. Noe de har smakt på begge to. «Fame, they took away all my humanity/Oh fame got to fight/Every second of the day for my dignity». Det er hardt på toppene. Jeg vet ikke om det er det beste temaet bluessangere kan bruke for å få sympati, men når Morrison spiller den inn om igjen må det være fordi han synes budskapet er verdt å få fram. På den andre siden kommer han samtidig med en nyinnspilling av «Ordinary People» også: «They just don’t comprehend/The things you feel they don’t even know about». Aldri fornøyd.
«Roll With The Punches» er et uttrykk for å gjøre det beste ut av vanskelige situasjoner. Oppfunnet av boksere, som lar hodet føye seg etter slagene, for å minske støtet. Hva har dette med Van Morrison å gjøre? Vi vet jo at mange av sangene hans har handler om å bare holde på, på tross av det han oppfatter som massiv motstand fra omgivelsene. Selv om vi igjen får inntrykk av at hele verden er imot ham fortsetter han å gi ut plater som gamle venner alltid vil sette pris på. Han fortsetter og fortsetter, med en sta, innbitt mine, og gjør det beste ut av situasjonen. Og gjør det svært bra. Vi tåler fortsatt mer.