3
Morrissey
«Low In High School»
Etienne/BMG
Morrisseys liv er klage etter klage etter klage. «Low in High School» har en ung gutt med en plakat mot monarkiet på omslaget. Første tekstlinje i åpningssangen «My love, I’d do Anything For You»: «Teach your kids to recognize and despise all the propaganda». I neste sang, «I Wish You Lonely», ønsker han at alle, i det minste for én dag, skal få oppleve det rutinemessige helvetet han har levd i siden han ble født. Og hør nå på det her: «I wish you lonely/Like the last tracked humpback whale/Chased by gunships from Bergen». Velkommen tilbake til Morrisseys verden.
Morrisseys tyngste tanker fungerer best sammen med oppløftende musikk. Lite har vært større enn å høre Morrissey på sitt mest misfornøyde, til helt uimotståelige melodier. Flere av de nye sangene er bare Morrissey som gretten gammel gubbe, uten fandenivoldsk glimt i øyet eller genuint engasjement for en fortelling. Her er mange ganske tunge, treige og traurige sanger, gjennomført sørgelige i sin misnøye.
Likevel er her flere lyspunkter også: Litt humørfylt avlastning kommer i spenstige «Spent The Day In Bed», en anbefaling om å bli i senga, og i hvert fall ikke stå opp for å få med seg nyheter fra omverdenen. «All The Young People Must Fall In Love» er bygget opp på beaten fra «Give Peace A Chance», en oppbyggelig oppfordring til den nye generasjonen om å la livet gå sin gang, på tross av ledernes ugjerninger. Bare «When You Open Your Legs» har den bittersøte saktmodigheten som vi husker fra de beste gamle sangene hans, med en plystrende slutt som alltid letter stemningen. Morrissey er crooneren på sitt beste i «Home Is A Question Mark», der ensomheten konkretiseres: «I’ve wined and dined/with every bogus music mogul/No sign of you».
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Mot slutten blir Morrissey utenrikspolitisk kommentator også: «Who Will Protect Us From The Police» slutter med noen taktfaste linjer om Venezuela. «The Girl From Tel-Aviv Who Wouldn’t Kneel» er en overraskende tango med et mindre opplagt innhold, men avslutningslåten «Israel» er en eksplisitt hyllest til landet, med bare et lite forbehold: «I cant’ answer for what armies do/They are not you». Vi skal la Morrissey forfekte sine synspunkter, men som protestsanger er han ikke lenger i stand til å overtale noen. En forunderlig underholdningsverdi har han likevel beholdt.