Annonse
FOTO: AP/FRANCOIS MORI/NTB SCANPIX

Sanger uten fordommer

Enda en gang i 2016 ble en av de aller største sangerne borte. George Michael døde 1. juledag, bare 53 år gammel. En stor underholdningsartist, som også kunne være en ivrig politisk aktivist.

Annonse
Nye takter

De siste årene har det vært stille rundt George Michael. På 80- og 90-tallet var det stikk motsatt. George Michael var en av verdens største popstjerner. Han dominerte hitlistene, først med duoen Wham!, senere som soloartist. Først litt undervurdert som tenåringsidol, senere som en av de mest sofistikere sangerne man kunne tenke seg.

 

George Michaels bortgang kommer etter noen uker da vi igjen har hørt «Last Christmas» med Wham! mer enn det meste ellers. En moderne juleklassiker, som måtte nøye seg med 2. plass på den britiske singellista, fordi den kom samtidig med Band Aids «Do They Know It’s Christmas», men George Michael sang jo der også. Han fortsatte å lete etter en meningsfylt jul siden. En av de siste nye sangene vi hørte fra ham var «December Song (I Dreamed Of Christmas)» fra 2009, som tydet på at han i alle fall hadde funnet litt av roen han har manglet i livet, i «the melody that saved me/on those less than silent nights». En sang som mer enn antydet en vanskelig oppvekst.

Les også: George Michael er død

 

George Michael var et barn av det tidlige 80-tallet: «Music fell like rain to the streets/The Specials And The Jam to The Beat», sang han i «Round Here» fra albumet «Patience». Fra disse gruppene var det et stort sprang til det lettsindige bildet som duoen Wham! skapte rundt seg selv etter gjennombruddet med «Young Guns» i 1982. De var ikke like godt ansett som sine egne forbilder, men mange år etter er det lett å like den blåøyde soulmusikken i «Freedom» og «I’m Your Man», selv om videoen til sistnevnte var spilt inn på rockeklubben Marquee, til stor irritasjon for dem som mente at popartister burde spille på ordentlig. «Wake me up before you go-go/’Cause I’m not planning on going solo», sang George Michael mens Andrew Ridgley danset ved siden av. Men selvfølgelig ble han soloartist.

Les også: 2016 – langt som et vondt år

 

Albumet og singelen «Faith» gjorde George Michael til en av verdens største popstjerner i 1987. Oppfølgeren tok sin tid, den fikk den avslørende tittelen «Listen Without Prejudice» siden George Michael ikke hadde tenkt å leve opp til alle musikalske forventninger, og så begynte en evig uoverenstemmelse med den etablerte platebransjen. George Michael forlot Sony i 1993 etter en lang og bitter rettssak for å bli løst fra kontrakten. Han tapte, og måtte betale prisen for å få gå. Det gikk stadig lenger mellom utgivelsene, men han kom igjen med gode innspillinger med ujevne mellomrom. Ofte utfordrende både tekstmessig, musikalsk og visuelt, men han hadde neppe ambisjoner om være vanskelig for særhetens egen skyld. «Songs From The Last Century» fra 1999 har for eksempel noen av de fineste, mest smektende tolkningene av den store amerikanske sangboka det går an å høre. Bare stemmen til George Michael var fin nok i seg selv. I USA var han anerkjent som en ekte soulsanger. Duetten med Aretha Franklin i «I Knew You Were Waiting For Me» ga begge en av deres aller største hits.

Les også: En superstjerne takker av

 

George Michael engasjerte seg tidlig på venstresida av britisk politikk. Wham! spilte på en støttekonsert for den store gruvestreiken i 1984. Selv om Wham! for mange var et symbol på den konservative Thatcher-æraen gjorde George Michael det klart at han stemte på Labour. Men et sted fikk grensen gå: Da Irak-krigen kom nærmere i 2002 kom singelen «Shot The Dog», med en satirisk video som framstilte Tony Blair som den logrende puddelen til George W. Bush. Mens krigen raste ble George Michael den mest kjente artisten som brukte nettet for å synge ut, da han la ut sin versjon av Don McLeans «The Grave» for alle som ville høre.

Oslo Spektrum 19. oktober 2006: George Michael hadde valgt å åpne konsertene på sin 25-års jubileumsturne med «Waiting». Selvransakelsen var til å ta og føle på. Sjelden hørte vi så ulykkelige tanker fra en mann som har hatt verden for sine føtter i så lang tid. Bak sceneteppet, slik at vi ikke skulle se, men bare høre. «There’s a way back for every man/So here I am/Is it too late to try again», sang han før han kom inn på scenen, og konserten kunne begynne på ordentlig.

Les også: Stilsikkert comeback

 

George Michael må etterhvert ha fått veldig nok. Han var en stund involvert i den ene personlige sex- og narkotikaskandalen etter den andre. Omsvermet av alle, men likevel en av de mest gåtefulle, tilbaketrukne celebritetene popmusikken har hatt sett. Vi vet ikke hvordan han hadde det. Han skal ha jobbet med en dokumentarfilm om seg selv de siste årene, men hva som skjer med den videre er helt uvisst.

Siste album fra George Michael ble konsertopptaket av «Symphonica» i 2014. Som vi omtalte sånn: «George Michael er tydeligvis fortsatt et idol. Før de får roet seg litt ned kan vi godt høre hvordan publikum skriker og bærer seg over de delikate arrangementene, men det bidrar faktisk til å gi innspillingen en enda sterkere følelse av liv. Når han synger Elton John og Bernie Taupins «Idol» får vi en sterk følelse av at han vet hva dette med «don‘t pretend that it won‘t end/In the depth of your despair» innebærer. Forhåpentligvis har vi ikke hørt slutten på dette ennå.

Det hadde vi dessverre. Men George Michael blir husket som en av vår tids store popstjerner.

 

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

 

Annonse