Nye takter

Sanger fra bestestua

Nye sanger om gamle dager, i ærverdig gammel stue, låter fint, men litt flatt.

Dagsavisen anmelder

5

deLillos

«La oss bli fri for all nostalgi»

Drabant

Det er ikke så ofte man anmelder en plate man er med på selv. Det vil si, jeg satt ytterst til høyre på første rad, da deLillos gjorde den første av de tre intimkonsertene som nå har resultert i plata «La oss bli fri for all nostalgi». Og å høre dette på plate er, eh, bare nesten like bra som å være til stede!

deLillos med venner, slekt og bekjente var altså samlet i den ærverdige finstua i Frognervillaen Løkken Nøisomhed, to februardager i år, og det føltes som å være med på helgeseminar for Foreningen Vestkanten Gamle Frikere. Her spilte de inn 11 flotte sanger som ble til, eller ble til overs, etter fjorårets like flotte album «Peiling på seiling», som kom ut i slutten av oktober. Til sammen utgjør dette 22 nye deLillos-sanger på et drøyt halvår. Og alt dette under ett år etter at Lars Lillo-Stenberg fikk hjerteinfarkt og var satt ut av spill i flere måneder. Det er imponerende på så mange måter, hvordan deLillos har funnet en ny kreativ topp etter 30 år og 16 album.

Les også: Sannheten i rommet

Tittelen høres ut som en programerklæring, men sangene på albumet problematiserer begrepet nostalgi. Temaene er kjente – Oslo slik det var, venner og minner fra ungdomstid (shoutout to Pop Spesial!) – men det er som om deLillos stadig snur på steiner fra fortida og finner nye ting å skrive om. Den mest ukarakteristiske teksten på plata er «Alle ville være der hun var» – de fleste låtene er fortellende, denne er kortfattet, nesten abstrakt poetisk, skisseaktig. «Vi sovnet der/hjemme hos dem/i syttisyv/og hun var stor vakker og glad», synger Lars Lillo, og under innspillingen fortalte han at låten var et slags minneskrift over Ninni Stoltenberg. uavhengig av hvem den handler om fremstår låten umiddelbart gripende. Merkeligst og artigst er «Harpar» – navnet på en gammel trehest som Lars Lillo og broren pleide leke med, og som forsvant etter innbrudd på familiehytta på Tjøme (et sentralt sted i deLillos-universet). Med refrenget «Harpar skal man ikke rappe»! Denne og flere andre låter sier noe fint om det vanskelige med å henge seg opp i fortida, og nødvendigheten av å la fortida kaste nytt lys på nåtiden, eller omvendt. Det er også gode bidrag fra Lars-ene Beckstrøm og Lundevall her – på den forrige plata hadde Lundevall en låt om å glede seg over livet, her har han en låt om å glede seg til å dø. Hva skal man legge i det? Låten «Resirkulert» er iallfall original, og igjen: Ingen andre enn deLillos kunne fått til noe sånt.

Det forrige deLillos-albumet var elektrisk, dette er akustisk, og det er en god idé å gjøre et album basert på akustiske strengeinstrumenter (slagverket var stort sett en kasse, så vidt jeg husker). Likevel blir dynamikken litt flat på plate. Det flotte innspillingsrommet gir ikke så mye lydmessig, den dokumentariske innspillingsteknikken gjør at det ikke er særlig romklang, det intense nærværet som oppsto under innspillingen i stua blir borte og er ikke kompensert for med studiotriks. Men noen steder får opplegget full uttelling, spesielt når alle samler seg rundt den ene sangmikrofonen i et vakkert virvar av stemmer og harmonier. Trioen No4 er et vellykket match med deLillos, og «Halvveis rundt jorden» tilhører det beste begge av dem har gjort.

På plata er rekkefølgen på låtene endret, slik at man allerede har gått bort fra konseptet om å gi ut alt slik det ble spilt inn. Uansett er dette en god lytteopplevelse og en unik plate som står støtt i deLillos-samlingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra følelsen av at selv om stuekonserten var flott, var kanskje ikke dette den aller beste måten å ivareta disse låtene på.