Annonse
Razika – ikke bare «syndere i sommersol», men også en politisk relevant popgruppe i 2016. FOTO: LINN HEIDI STOKKEDAL

Sang om folk på flukt

Harde tider gir hardere sanger. I år sang spesielt mange om flyktningkrisen. Politisk pop er faktisk årets trend.

Annonse
Nye takter

 

 

En av årets aller beste norske sanger er «På tur» fra det nye albumet til Hellbillies. En klassisk rockelåt med tunge riff, gitarsoloer og orgelbrus. Hvis man hører nærmere på teksten til Arne Moslåtten oppdager vi fort at den har en dypere mening også: Den kan tolkes langt i retning av lokal fremmedfrykt, med linjer som «Du kjem frå ein plass dei kalle Ingenstan/og har visst ei hellig pakt med sjølve Fan». Denne gangen handlet det neppe om sangere som solgte sjela si til djevelen, men om dem som tok en tur og «stanga skallen i ein mur», fikk panna full av blod, mens de andre sto rundt og lo. En poetisk oppsummering av de verste sidene av rikets tilstand i 2016.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En av årets mest omdiskuterte låter i Norge ble «Se deg ikke tilbake», som Razika ga ut i sommer. De urframførte sangen på et arrangement for Norsk Folkehjelp i Bergen, i forbindelse med den internasjonale flyktningdagen.

– Vi kjente på disse tingene i vår, da Sylvi Listhaug kom med innstrammingsforslagene sine. Da tenkte vi at det var på tide med en låt med en annen type budskap. For å få ut frustrasjonen vi føler. Det hadde vært rart å ikke gjøre sånt. Med så vanvittig mye som skjer nå, ble det litt meningsløst å lage en sang om sitt eget kjærlighetsliv, sa Marie Amdam i Razika.

Razika nevnte ikke navn i teksten, men Marie Amdam hadde jo allerede gjort det klart at sangen rettet seg mot Sylvi Listhaug.

– Vi ville ikke gjøre dette for eksplisitt. Det hadde blitt for banalt å bruke navnet hennes, men det er hun som er integreringsminister. Vi har ikke løsningen på krisen, vi vil bare at det skal føres en mer human politikk enn det gjøres nå. Derfor uttrykker vi frustrasjonen vår, for å få folk til å åpne øynene, og se flyktningene som de menneskene de er, ikke som noen som kommer for å ødelegge for oss, eller true oss, fortalte hun oss.

At gruppa samtidig fikk ros av Erna Solberg for deres «litt sånn «naiv jente»-sanger med mye stemning», satte bare Razikas konflikt med regjeringen litt ekstra på spissen

Omtrent samme holdning viste Kaja Gunnufsen fram på albumet «Ikke tenk på det». Tittelsporet er en samtale med Per Fugelli, og rett etterpå kommer «Brillefint», en helt eksplisitt politisk sang, med linjer som «denne frykten vil spise oss opp/Norge har aldri vært så blått/vi lukker øynene igjen/venter på at de skal dra hjem».

– Jeg har alltid lyst til å vende blikket oppover. Og siden det ble så spesielt i fjor høst ... Jeg bor på Tøyen, og fikk det så midt i fleisen. Da ville jeg utfordre meg selv på det. Dette er en sang der ordet «jeg» ikke er med. Om ikke jeg skulle være moden for slike tekster, så er Norge moden for det. Det er nesten en plikt å prøve, når sånt skjer rett utenfor døra vår, mente hun.

Gunnufsens plate kom samtidig med det nye utspillet til Valkyrien Allstars, der de med utgangspunkt i et gammelt stev går rett i strupen på regjerende makter, som liker å sole seg i glansen av Norges store kjendiser.

«Dere er her når storhet har gått inn i tida/dere er på plass når Johnsrud Sundby har vært flink på ski/Skikkelig fint at Kygo fikk så mye streams på sida si/Men ikke like god butikk som krig», sang Tuva Syversen.

Tidlig i år ga Ida Maria ut albumet «Scandalize My Name», med sanger fra den amerikanske slavetiden. Fordi hun synes de er like relevante i dag.

– Mange av sangene er veldig aktuelle. Jeg er delaktig i flyktningkrisa selv, med et konsumbehov som oppmuntrer til et moderne slaveri. Som at folk sitter i andre land og syr billige klær til oss, sa Ida Maria Børli Sivertsen. Hun trakk linjene fra disse sangene fram til situasjonen for mennesker som er på flukt i dag.

– I Nesna bor jeg like ved et stort asylmottak. Mange asylsøkere er blitt nære venner. Jeg kjenner en syrer som sitter og venter på familien sin på tredje året. Han har knapt sett sitt yngste barn. Dette er noen av de fineste folkene jeg har møtt. De kommer hit fordi de har tro på det norske systemet, og så blir de sittende fast i et klister av en politisk maktkamp. De kommer inn i en forsinket finanskrise, nå kom den til oss også, og så er vi så redde for å dele med andre, sa hun.

Til og med i instrumentalmusikken snek politikken seg inn, på Nils Petter Molværs album «Buoyancy»

– Alle titlene på låtene er «dive sites» (dykkersteder), der jeg har vært, Bali, Rødehavet, Sri Lanka og mange andre. Så har jeg også tatt med Lamna Reef utenfor Lesvos, der flyktningene kommer inn. En litt hemmelig politisk referanse der, fortalte Molvær oss. Ikke veldig hemmelig etterpå.

Den mest oppsiktsvekkende sangen på Sivert Høyems album av året er «The Riviera Of Hades», som også handler om flyktningkrisen i Middelhavet.

– Jeg synes det er på sin plass med en låt som vender seg utover, på ei ellers selvopptatt plate om mer personlige ting. Som, om den ikke direkte er politisk, så i alle fall skildrer noe annet enn meg, fortalte Høyem. Han hadde skrevet den et år før vi snakket med ham i januar, før krisen tilspisset seg ytterligere. Et tidlig utkast til sangen ble til da han lagde «Prisoner On The Road» for TV-aksjonen til Flyktninghjelpen i 2010. Siden hadde den ligget og ventet på å bli gjort ferdig. Forløsningen kom med et gammelt sitat av Winston Churchill, fra Jalta-konferansen i 1945.

– Det må være en låttittel, tenkte Høyem.

– Sangen er en beskrivelse av, og en sympatierklæring til folkene det gjelder. Dette handler bare om at jeg berøres av tragedien som utspiller seg, og bryr meg om folk, la han til.

Sent i fjor ga Jarle Bernhoft ut sangen «Everyone’s A Stranger», for NRKs «Dugnad for flyktningene».

– Dette er en ting som har skaket meg, de forskjellige bølgene av norske holdninger. Først en kjempebølge av solidaritet med flyktningene, som så gikk over i noe ... annet, som igjen ble reflektert i meningsmålingene. Det er interessant å se hva som skjer med den norske folkesjela, sa Bernhoft. Etterpå kom han med «We Have A Dream», en tittel basert på Martin Luther King Jr.s gamle drøm.

– Jeg begynte skrive den rett før jeg flytta til USA, jeg tenkte på hvor langt jeg syntes USA hadde kommet på rasisme-fronten siden opptøyene i Los Angeles i 1992. Og så har den låta måttet oppdateres de siste to årene, folk som Trayvon Martin, Mike Brown, Eric Garner og Freddie Gray er bare blant de få som har sørga for en kraftig motstemme til min opprinnelige optimisme. Egentlig symboliserer «We have a dream» en stor krise jeg har som artist; hele prosjektet mitt har vært å forsøke å minske motsetninger med musikken min. Og det føles som om det prosjektet stadig vekk blir skutt i filler. Da må det pansring til, forklarte Bernhoft i pressemeldingen til sangen,

Flere av Norges største veteraner var også med på denne stemningsbølgen. Åge Aleksandersen sto i sommer på scenen i Royal Albert Hall og sang sin nye sang «Tenk om»: «Tenk om det var du min kjære/Visst det av oss to/I en spinkel båt på åpne havet/Om det var oss to/Med sorg og håp som bagasje/Tenk om det var oss to».

Disse linjene skrives i en sånn nesten uanstendig tilfreds mett tilstand, etter konsernets julelunsj der Ole Paus sto for det kunstneriske innslaget, Og selvfølgelig forstyrret julefreden ved å passe på at enda flere maktmennesker fikk passet sitt påskrevet. Som han gjorde det sammen med Jonas Fjeld i den nye forestillingen til «To Rustne Herrer» i høst. «Bon Voyage» er en sang som først ser 15 år tilbake, til statsminister Kjell Magne Bondevik som vinker farvel til åtte norske bombefly på vei til Afghanistan. Den slutter med dagens flyktningkrise, og en Frp-politiker som på forestillingen på Chat Noir bare ble omtalt som «Smørbukks onde fetter», med sin T-skjorte som moret seg med båtflyktningenes skjebne. På plate høres sangen litt skjematisk forutsigbar ut, men i salen framkalte Paus’ sterke engasjementet trampeklapp. Likedan i «Fred lønner seg ikke», en beskrivelse av den norske tilstanden der «vi holder med de rike/Og heier på de sterke». Igjen veldig enkelt, både tekstmessig og musikalsk, men til slutt reiste hele Chat Noir seg og sang «all we are saying/is give greed a chance» for full hals.

 

«Motstand motiverer meg. Ikke noe girer meg sånn som musikk som fører til noe», sa Moddi, da han først fortalte oss om sitt prosjekt med å synge noen av verdens utallige forbudte sanger. Man kan diskutere hvor mye alt dette fører til, mange foretrekker også å latterliggjøre alle fromme hensikter fra kunstneriske stemmer. Ingen av disse norske sangene har ført til noe konkret. Regjeringen sitter, folk i andre land må fortsatt flykte. Men det er godt å høre at mange tør å synge om tunge tema de seriøst er berørt av. Som gruppa Sløtface, et av de mest fremadstormende navnene i ny norsk rock i dag.

– Vi blir inspirerte av ting som gjør oss sinte. Som hvordan man ofte framstiller kvinner, ungdomskulturen eller miljøsaken. Jeg har tenkt på hvorfor musikere kvier seg for å være mer direkte. Mange er kanskje redde for å skremme vekk noen. Vi forener oss med dem som deler våre synspunkter. Det er nok av dem å ta av. Vår generasjon er mer opptatt av viktige saker enn det blir framstilt som. Om vi kan omvende noen i samme slengen er det flott. Det gjelder å finne noe som representerer det du tror på, finne din egen stemme, og fremme en sak, sa Haley Shea i Sløtface.

Overraskende mange har altså tenkt det samme i 2016.

Annonse