Annonse
Bob Dylan var i fin form i Oslo Spektrum tirsdag På grunn av det vanlige fotoforbudet er bildet fra en tidligere konsert.

Sang og litt dans med Dylan

For Bob Dylan selv var det kanskje en kveld på det jevne. For alle som endelig fikk høre ham igjen ble det en opplevelse langt utenom det vanlige.

Annonse
Nye takter

 

5

KONSERT

Bob Dylan

Oslo Spektrum

Bob Dylan kom for tiende gang til Oslo Spektrum. For første gang etter at de gamle jazzlåtene begynte å påvirke konsertprogrammet hans. I mellomtiden gjorde han serien med tre opptredener i Oslo Konserthus, som en tilsynelatende overgang til en mer intim, tilbakelent setting. Tilbake i  Spektrum synger han for et større publikum enn noen gang før, siden han hadde bedt om ståplasser på gulvet. For mange likevel en mer nær Dylan-opplevelse enn man skulle tro var mulig i 2017..

Bob Dylans konserter kan fortone seg som øvelser i nyanser for hans faste publikum. Med varierende grad av omgjengelighet for alle de andre, noen ganger slik at mer intetanende har vært forarget over tilnærmingen til sangene. Denne kvelden begynte igjen med at han satte seg bak pianoet, og gikk i gang med «Things Have Changed». En påminnelse om at ting alltid vil forandre seg. Ikke minst når det er Dylan vi har med å gjøre. Og likevel være omtrent som forventet, slik at bandet begynner som et middels skramleorkester, med sangen for lavt i miksen. Det går seg til, mot slutten av låten har musikerne funnet hverandre igjen. Men for utenforstående er det fortsatt umulig å oppfatte et ord av hva nobelprisvinneren synger i «To Ramona» etterpå.

«Highway 61 Revisited» er en enklere sang å håndtere. Konserten begynte å stabilisere seg.  «Beyond Here Lies Nothing» avsluttet liksom oppvarmingen. For Dylan forlot pianoet, og gikk til midten av scenen for kveldens første standardlåt. Han tok fast grep om mikrofonen, inntok bred beinstilling, stativet av og til nede i 45 graders vinkel, og poserte virkelig på scenen, som den «song and dance man» han en gang spøkefullt hevdet å være.  Alt dette i den første av kveldens standardlåter, «Why Try And Change Me Now». Den ble et tidlig høydepunkt. Stemmen var plutselig i praktslag. Han kunne godt fortsatt sånn en stund til.

Les også: Tre ganger tre hurra

Men før han sang «Melancholy Mood» i samme stil, skulle han presse inn et steinhardt bluesriff og synge «Early Roman Kings» med elektrisk intensitet. Og der så vi en slags metode i hele konserten, en slags dylansk varité med det forrige århundrets amerikanske musikk i en lang kavalkade, både over egne og andres meritter. «Duquense Whistle» er Dylans egen swingjazz.  Lekent og lett, som når Grateful Dead spilte Dylan på sin mest lettsindige måte.

 I «Love Sick» sang Dylan så sterkt at han nesten mante fram Screaming Jay Hawkins. «Tangled Up In Blue» tok vare på akkordskiftene fra 1975, men melodien påkalte entusiastisk munterhet i salen, ettersom folk bare sakte, men sikkert fant ut hvilken sang det var. «Pay In Blood» gikk over i «Spirit On The Water», som en jamsession som ikke satt helt støpt.  

Men «Scarlet Town», da! Sukk. Her var vi henført til ei bule med fiolett fløyel på veggene, der alle andre enn byens ulykkeligste har gått hjem, og sangeren gjør sitt beste for å gi dem noe å trøste seg med. Kontrastene fortsatte, med standardjazz i «All Or Nothing At All», og monumentallåten «Desolation Row» i en ikke like monumental utførelse.  Det ble flere fine stemninger i «Soon After Midnight» og «That Old Black Magic». Og «Long And Wasted Days» som enda en strålende liten stund, som mot slutten bekreftet en følelse av at dette er best når Dylan ikke spiller piano, men står på scenen og bare synger.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

En vårkveld som dette kan ikke ende vakrere enn at Bob Dylan synger «Autumn Leaves». Ekstranummeret var selvfølgelig «Blowing In The Wind». Heller ikke i år i en utgave som oppfordret til allsang, men tydelig nok til å formidle et budskap som fortsatt er like aktuelt. Aller, aller sist så han nesten like langt tilbake i «Ballad of A Thin Man». «There’s something happening here/and you don't know what it is», som det heter. De fleste forsto nok at Bob Dylan igjen ga oss noe litt utenom det vanlige.

Annonse