Nye takter

Så godt som Fleetwood Mac

Dette begynte som et album med Fleetwood Mac, ble bare en duo med Buckingham og McVie, men høres ut som Fleetwood Mac likevel.

Dagsavisen anmelder

5

Lindsey Buckingham & Christine McVie

«Lindsey Buckingham Christine McVie»

EastWest/Warner

Fascinasjonen for Fleetwood Mac ser ikke ut til å minke med årene, verken i nye eller gamle generasjoner. Derfor kommer dette albumet som en gledelig overraskelse for veldig mange. Christine McVie og Lindsey Buckingham forsøker seg i en ny konstellasjon, men de har med seg Mick Fleetwood på trommer og John McVie på bass, så ingen skal behøve å forundre seg over hva vi har i vente. Og dette er faktisk et gjenhør som minner om at de engang var med i verdens aller største gruppe.

Christine McVie var lenge den som var mest skeptisk til å være med i Fleetwood Mac igjen, men det som skulle være én eneste gjesteopptreden for å synge «Don’t Stop» på en konsert i London i 2013 ga visst veldig mersmak. Hun ble i alle fall med for fullt igjen, og vel så det. Dette albumet begynte faktisk i 2014 som et nytt album med Fleetwood Mac, men på et tidspunkt bestemte Buckingham og McVie seg for å ikke å vente på Stevie Nicks, som aldri hadde tid.

Vi hører med en gang hvem dette er. Lindsey Buckinghams «Sleeping Around The Corner» er veldig «return of the Mac», en skinnende, spenstig albumåpner. Som selv om den ikke helt når opp til «Second Hand News», skapes litt av den samme følelsen for gamle venner. Vi snakker jo om en helt spesielle popkjemi her, som de har tatt godt vare på.

Christine McVie lever opp til det høye nivået med den svevende pianoballaden «Game Of Pretend», som ikke høres mindre klassisk ut enn «Songbird». Før hun ble med i Fleetwood Mac var hun kjent som Christine Perfect. Hvorfor sier seg selv. Albumet har forbausende mange sanger som holder standarden oppe. «Red Sun», en av de få de to har skrevet sammen, er en åpenbaring i all sin pakt.

Buckingham og McVie hadde vel ikke noe uoppgjort i de ellers ganske innfløkte forholdene som preget gruppa i storhetstiden deres. De nye sangene deres er for det meste standard kjærlighetshistorier, i det samme formspråket de har brukt siden de var små, men gammel kjærlighet trenger jo ikke å høres rusten ut. Jeg skal selv treffe klassen fra den gangen neste helg, vi var mye yngre enn Fleetwood Mac allerede da, men kan bare be om at vi holder oss tilnærmelsesvis like godt nå.

Noen få bare middels bra sanger får vi tåle. Kunne de i stedet toppet opp albumet med noen fine Stevie Nicks-sanger kunne 70-tallet vært ordentlig tilbake. Sånn som det står er albumet til Lindsey Buckingham og Christine McVie mer enn godt nok for å være den perfekte sommerpoppen i 2017, 40 år etter «Rumours». Nesten ikke til å tro.