Rypdal ser fram og tilbake

5

Diverse artister

«Sky Music–A Tribute To Terje Rypdal»

Rune Grammofon

Terje Rypdal var fortsatt tenåring da han ble popstjerne, og bare så vidt fylt 20 da han begynte på rekka av noen av de mest ambisiøse soloplatene vi fikk høre. Samtidig forsvant han ut fra hovedstrømmen, gikk sine egne veier, ble aldri den rockehelten han kunne vært, men fikk et desto mer dedikert publikum som har fulgt ham trofast. Et publikum som også har blitt fornyet hele veien, som det viser seg når neste generasjon gitarister hyller ham med et eget album.

«Sky Music» er produsert av Henry Kaiser, spilt inn sammen med de nordiske elitegitaristene Hedvig Mollestad, Reine Fiske, Even Heite Hermansen, Hans Magnus (Snah) Ryan og Raoul Björkenheim, med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Gard Nilssen på trommer, og Rypdals mangeårige medspiller Ståle Storløkken på keyboards. I tillegg til dette kommer noen frittstående spor av internasjonale beundrere. Helt først Bill Frisell i vakre «Ørnen», senere Bowie- og Sylvian-gitaristen David Torn, Nels Cline et stykke utenfor det han pleier å gjøre i Wilco, og helt til slutt Jim O’Rourke i «Sunrise». På papiret ser dette ut som litt for mye av det gode. I praksis blir det en usedvanlig vellykket feiring av en gammel helt.

Min første konsertopplevelse med Rypdal var trioen med Sveinung Hovensjø på bass og John Christensen på trommer midt på 70-tallet. En skjellsettende opplevelse som sluttet med at Rypdal spilte Mahavishnu Orchestras «Meeting Of The Spirits». Denne intensiteten overførte han til «Over birkerot» på albumet «Odyssey» i 1975, som setter tonen for den nye hyllesten. Bandet spiller så gnistrende at vi må slå av all annen strøm i huset for at ikke sikringene skal sprenges. Noe av det flotteste som finnes på det nye albumet er «Rolling Stone», også opprinnelig fra «Odyssey». Som både har en uendelig uutgrunnelig vakker gitarintro, går over i et stort monsterriff og kommer tilbake til det stille igjen. Her dessuten rammet inn av «Tough Enough», som gjør hele sporet enda mer innholdsrikt.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Ensemblet gir seg også i kast med shownummeret «Warning: Electric Guitars» fra møtet mellom Rypdal og Ronni Le Tekrø. Bare de helt største gitarfantastene kan vel være sikre på hvem som spiller hva. Dette er lagarbeid på høyt nivå. Og så finnes det faktisk enda mer på et eget vinylalbum, to 19-minutters spesia jammer for de mest eventyrlystne.

Omslagsnotatene til «Sky Music» er skrevet av Rolling Stone-veteranen David Fricke. Han forteller at mange som hadde dyrket de eksperimentelle samtidsmusikksidene til Rypdal ble forundret over å oppdage at også hadde vært gitarhelt med sitt The Chasers i hjemlandet, med musikk som nesten går over i hardrocken. Han har fått med at Rypdal begynte som Shadows-inspirert gitarist, i forbindelse med den nevnte «Ørnen». Fricke nevner ikke at Rypdal var med i The Vanguards, som spilte slagere så smektende at de ble et av Norges største band på 60-tallet. Så er her heller ingen versjoner av «Lykkeveien» eller «Mot ukjent sted» på hyllestalbumet. Rypdal fikk så nok av dette at han sluttet i The Vanguards.

Terje Rypdal var den som så mest så ut som en internasjonal rockestjerne i Norge. Han ble sammen med Inger Lise Andersen, for en ekstra glamorøs vri på tilværelsen. Det var alltid en begivenhet når Rypdal stilte opp bak henne, som i sagnomsuste «Voodoo», men enda mer i «You Hurt Me Again» fra «Den stille gaten»-albumet. Det dypeste Rypdal/Rypdal-kuttet som finnes! Og den kan strømmes, i motsetning til det meste ellers i Terje Rypdals katalog, som forvaltes altfor strengt av plateselskapet ECM.

Terje Rypdal feirer selv med to konserter i Oslo i helgen, på Nasjonal Jazzscene. Begge dager med Ståle Storløkken på tangenter og Pål Thowsen på trommer, fredag med Palle Mikkelborg på trompet, lørdag med Nicolai Eilertsen på bass. Litt senere i høst blir Rypdals første soloalbum «Bleak House» nyutgitt på vinyl. Jeg tror vi kommer tilbake til saken …